Multiplex, mandag morgen, andre kapittel

01 – 02

Innen du var ferdig med å lese opp de groveste anklagepunktene, hadde det skjedd store omveltninger på Torus. Vi var godt voksne nå. En krig hadde rast ferdig. Kommandøren var død. Du tente et stearinlys, satte det på salongbordet og pønsket på noe igjen, antakelig relatert til min karriere som helbreder, utviklingssjef i DataSafe og senere forvalter av livskraft. Ditt seriøse, multifokale blikk foran skrivemaskinen mens du omskrev min historie, og røklukten fra fyrstikken du nettopp blåste ut, minnet meg om hovedpersonen i en bok moren din skrev for lenge, lenge siden. Selv om våre to yngste barn, Quarto og Quinto, fremdeles bor i containeren, føler jeg meg avfeldig, gammel, og ikke en gang spesielt interessant.

Den foreliggende boken, den du sitter og redigerer, har jeg skrevet i et forsøk på å oppsummere livet, opplevelsene, tenkningen og lærdomen, forklarte jeg. Den er vel så mye en arv til våre barn, som et forsøk på selv å forstå hva livet er, hva det egentlig vil si å være dette ene ensomme mennesket. Og det er som sagt du som inspirerte meg til å begynne på dette. Når jeg nå ser deg sitte fordypet over papirene mine, kjenner jeg meg altså igjen i din mors gamle roman; hovedpersons anonyme, tilfeldige bekjentskap. En mann som skjenket den unge ulykkelige kvinnen en drink, og lyttet til hennes fortelling. Det oppstår en energi i rommet når du leser disse ordene, dette ordet. Du tar frem pennen, og jeg kjenner hvordan endringene dine forskyver mine erindringer. Du gjenskaper meg i retrospekt, og min ensomhetsfølelse avtar.

Når du har sittet sånn og redigert mitt univers en times tid burde du strekke på deg, sa jeg, og slippe eventuelle spenninger du finner i containeren. Mitt råd er å fokusere din røde pen på subtile, behagelige fornemmelser, som du så mirakuløst klarte å oppspore, en bragd selv med din kongelige fars hjelp, og fyll kropp og sjel med tanker og følelser av kjærlighet til alle vesener. Dette er vårt hjem nå, selv om det bare er en oppusset videreføring av de første CyberCity installasjonene som jeg var med på å realisere. Måtte den være påholdt av allmektige Gud.

I begynnelsen var containerne utstyrt med bredbånd gjennom en fiberoptisk kabel viklet opp på en spole, og festet til en skinne i taket. De virtuelle verdenene man kunne hengi seg til den gangen var begrenset av den standardiserte fysiske arkitekturen. Likevel åpnet nettet seg snart som en kjærlighetens virtuelle motorvei. Våre nye svermere bød etter hvert på dimigalt skapte universer så nyanserike at språket ga opp, og ble stående tafatt på sidelinjen av virkeligheten, og lengte hjem.

Da vi reiste innover i Freezonia, mot Torus' kalde innside holdt jeg på å glemme bokprosjektet. De dystre omgivelsene i Freezonia City ble irrelevante. Jeg mistet ordet så og si, men fant tilbake til det i lengselen, og behovet for å forstå meg selv. Nå holder jeg på å miste det igjen, til deg. 

Jeg hørte at du begynte å skrive der borte, i vokslysets skjær, og fornemmet dine første inngrep i det som til nå har vært beretningen om mitt liv, definert, tolket, avkodet og satt på papiret som en nøye beregnet serie bokstaver, ord, setninger, avsnitt, kapitler, selv hele bøker. Tenker du på det når du erstatter mitt ord, med ditt ord? Ordet, som i sannhet er sannhetens verste fiende. Endringen av nyanser, aspekter av intensjoner, konnotasjoner, vilje og mer-sigende energier i flyten, forsvinner inn i skyggene av konseptet som det nye ordet erstatter, og gjør konkret.

Det må ha vært den samme dynamikken, dette reduserende og forenklende, som gjorde at ordet så fort steg i gradene, tenkte jeg, fra ugga og bugga, til sjef og dommer over land og folk, og gjorde alle kryp til blinde, døve, sløve slaver av bokstavene. Alt for mye av nærheten forsvinner i avgrunnen mellom ordet, og det universet ordene så fattig prøver å gjenskape. Men den lingvistiske prosessen lar seg ikke like enkelt reversere. Jeg ser det. Vi er ganske enkelt fanget av vårt svinnende ordforråd. Det snakkende mennesket snubler som en søvngjenger gjennom livet, nå ikledd en cyberdrakt med lyd og lystett hjelm. Jeg drar gladelig på meg en slik rustning til beskyttelse av min medfødte, uutforskete følsomhet, kysser innkjøring-forbudt skiltet levert av den valgte svermeren på dets rette, nervøse smil; redd som det er for programmerte bakterier, gagablomster og klatreplanter.

Da språket kom til menneskene, som da levde i en tilstand av allvitende, all seende, all evnende emosjonell lykke, erstattet ordet det fysiske mellom oss. Mange følelser blir ikke lenger uttrykt, men presentert, og det åndelige ... nå merker jeg at ordene mine, som jeg doserer for deg fra kjøkkenstolen min, blir sine egne beste eksempler, der de faller for dine døve ører. Forestil deg kjærligheten vår som ord, ute av stand til å vises, bare fortalt! ropte jeg, for å trenge gjennom din aggressive knasting. Vi har opphøyet ordet til både anklager og angiver, og bygget fascinerende, kunstige virkeligheter basert på ordrike manus og blodfattige rettsavgjørelser. Den siviliserte verden er ene og alene bygget på ord, og ordene, enda så svikefulle, er det eneste folk stoler på. Kan du tenke deg et liv uten ord, der borte bak tastaturet?

Hengi deg med udelt oppmerksomhet til alt du gjør, min elskede, men kontroller også at du ikke mister din bevissthet. Ett minutt uten et eneste ord i hodet? Er det mulig? Selv om alt er ord, og ordet er fattig, er det de færreste som gidder eller tør å søke under den flate prosaens taktile overflate. Når et problem dukker opp kan det være lurt, om du er i stand til det, å iaktta relaterte væreformer og fornemmelser. For under ordene ligger obskur pust på lur.

Mange er redd fiksjonens markører, smarte forfatteres evne til å bringe frem uavklart skyld, angst og dårlig samvittighet i form av fjonge ord, for det meste adressert til den Freezoniske innkjøpskomiteens medlemmer. Intertekstualiteten holder dem i mental balanse mens de leser seg forbi tekstens dype hull. Også døden befinner seg i ordene, mellom ordene, under ordene. Døden som et formulert konsept, som bare får mening når det slår ned. Mange får sin egen død på besøk i form av en språklig forløst diagnose, muntlig eller skriftlig. Selv når vi berører et annet menneskes hud legger vi ofte et lag ord i mellom, som beskyttelse mot vår medfødte, uutforskete følsomhet.

Svoger og jeg nærmet oss terminalen. Det førte til at angsten for å komme for sent slapp taket, og ga rom til nye bekymringer; den første fakturaen jeg arvet etter Stefar. Den var på 7363,25 av datidens Freezoniske kroner, tilsvarende 368 måltider, og skulle dekke rom, diverse varer og samtaler i forbindelse med en reise han la ut på omtrent da dommen mot deg og jentene ble forkynt. Det var også på det tidspunktet det begynte å gå nedover med ham, i hvert fall sluttet han å betale regningene sine. Fra øyekroken fortsatte jeg å lese horoskopet i svogers avis. Astrologen Jonathan kunne fortelle meg så mye mer om en visdom jeg hadde, høstet under en sankthansfest vi nylig arrangerte, for en enkel nominell avgift.

Vel ombord så jeg opp i det humpete taket, hørte nyhetsoppleserens stemme fra skyttel-buss-radioen og mintes brått og ufrivillig Programlederens bløte bryst, delvis bortvendt under en festlig midtsommer-arm, tilfeldig nynnende på en strofe fra Svanesjøen. Hennes valker og mage, (hva er i dem? Hva har du der?) forlenget til et sterkt lår, et avrundet hode, høyre legg, og den venstre som strekker seg frem mot en fot, størrelse 39. Hun mente selvsagt ikke å bli hekta, men siden hun lot denne passasjen, som hun åpenbart selv var hamret på, unnslippe strupen har den drillet seg inn i kneet mitt, og vist seg umulig å bli kvitt. Hittil i dag har jeg sluppet unna. Drømmene, morgenøvelsene, pakkingen og reisingen hadde tatt oppmerksomheten bort fra dette lammende indre lydtrykket. Men så, på vei fra parkeringen blir jeg rystet og ristet som en spastiker av dette nerveslitne musikkstykket, der det presser seg opp fra et mørke så dypt at jeg ikke ikke engang tør å måle det.

Det skremmer meg at en bisetning på øret, eller noen takter fra en fengende melodi, kan være nok til å utløse så sterke emosjonelle plager. Jeg angret selvsagt på at jeg tok bussen, og så bort på svoger som om radioangrepet var hans skyld. Programlederens insisterende stemme, uvitende om sin rolle i mitt indre drama, bablet i vei om hvordan krigshisseren på den andre siden av smultringplaneten fortsetter å trappe opp styrkene sine. Ikke en gang cyberdrakter og svermere kan jage bort truslene fra fremmede soldater og fiendtlig populærmusikk. Men det hjalp, og mange søkte seg faktisk til kunstige virkeligheter nettopp for å unnslippe de ytre belastningene.

Som leder for DataSafes R&D avdeling studerte jeg denne tendensen, og utnyttet den voksende etterspørselen. Folk migrerte i tusentall, mens våre systemer fremdeles hadde problemer med å oppdatere de kontinuerlige fysiske forandringene i den såkalte virkelige verden. Som du sikkert kan forestille deg, er den eksakte plasseringen av en fysisk stol, dimigalt representert i det virtuelle landskapet du befinner deg i, ikke uvesentlig når du bestemmer deg for faktisk å sette deg ned, enten du tror du er på en luftplass eller i et hotellrom.

En del flauheter oppsto naturlig nok i grensesnittet mellom det dimigale og det anale. De første svermermodellene våre hadde lus i algoritmene, som ved siden av å styre energiflyten i bakgrunnen, også prøvde å kontrollere alle ting og situasjoners bølgenatur. Parallelle virkeligheter ble sauset sammen slik at en gruppe prinsesser med solbrente kropper og bred beinstilling, plutselig kunne dukke opp i mylderet av barn, voksne og innsjekket bagasje. Du var allerede godt i gang med å om-drømme mitt liv, så det ut til, selv om du bare så vidt hadde rukket å skrive deg inn i åpningsscenen og det første bolle-bakende kapittelet.

I flyten jeg skapte rett før du ringte på hadde jeg følt en annen meg. En som ormet seg ned fra fjellene; gjennom mose og myrer, under bekker, som skrudde seg inn i landet fra utsiden. Det kjentes som å være en flik av en større morgen. En bærer av en bit kode, skrevet på en slik måte at den alene kunne materialisere virkeligheten som hele tiden skapes og holdes oppe av min klardrømte forestilling.

Som den ene av de mange var jeg også dette viljesterke vesenet som med kompakt nødvendighet krysset Freezoniabukten ved lavvann, tyggende og buktende gjennom slam, slim og mudder. Mitt skygge-selv hadde noe skjørt og insisterende over seg da det kom frem. Den fulgte meg ut av søvnen og inn i slåbrok og tøfler. Selv midt i overraskelsen og forvirringen som oppsto da jeg åpnet døren for deg, så jeg denne andre meg for meg, over din skulder, knelende i det piskende sluddet ved vindmølleparken.

Jeg gjenkalte det brysomme temaet fra Svanesjøen, fremført av et guttekor. De lyse vokalene og den rene lyden minnet meg om dødsangsten jeg følte på da du endevendte livet mitt og begynte å bake boller. Det var som om jeg var i ferd med å gli inn i denne fremmede organismens psyke, dets vesen, da jeg hørte den susende lyden fra de barberbladskarpe vindmøllevingene på nært hold. Mitt indre vesen gløttet øm-hoftet og halvt bevisst mot møllens overvåkingskamera, og jeg grep meg selv i å undres. Var dette også en glippe fra svermeren, på linje med jentene som vraltet over gjenforeningsområdet for å kaste seg i trygge, uvitende hentearmer? En ungpike, som kunne ha vært en av mine gamle overgripere, ropte begeistret til vennen sin: Hei, vet du hva? Jeg mistet dyden i syden!

Det bare skjedde en natt, på stranden med en geleinnsatt glattbarbert fyr. Han hadde ingen synlige øyne eller hår, som jeg kan minnes under hans pumpende kropp. Men jeg la merke til en krone av roterende tenner rundt pannen, fortsatte hun, lykkelig ignorant om effekten disse ordene hadde på mottakeren. Å, du bitre sjalusi, imploderende gjennom kroppens hyperraske nervenett. Hodet fylles av bilder, hjertet snører seg sammen og penis mister motet. Jeg står i føyka med en oppblandet, utspedd følelse av å være i en slags samtidighet der livet leves i mange lag, og tiden går sine egne veier.

Vår venn opplevde også orgiastisk suksess med deg. Hans evne til å være tilstede i så mange regnskap, egne og andres, fikk mine følelser til å synke dypere inn i historien. Å introdusere seg selv som forfører virket så lett for ham. Hvorfor var det så vanskelig for meg? Særlig den delen av meg som surrer rundt i livet med et øyeløst kranium, en tilbake-vrengt munn, overleppen dratt over hodet som en hette. Kanskje jeg bare skulle gå ut av mitt sinn, hengi meg til det åndelige, og prøve å bli der til personligheten forsvinner?

Å se sin kvinne hore fullstendig ut, å se henne gjøre det hun vil uten indre eller ytre forstyrrelse; ute av kontroll er både vakkert, utfordrende og voldsomt, sier Kommandøren. Det er også på høy tid å dele det gode som kommer din vei. Du vil antakelig kalle det lykke, skriver orakelet Jonathan i avisen. Jeg ser det; å være lyset, å være helt til stede og fullstendig borte på samme tid ... Han mener dessuten at jeg er utholdende, at jeg liker å lære bort, overtale folk og manipulere deg til gjentatt utukt med vennen vår. Kommandøren antyder avhengighet. At jeg gjør det som en tvangshandling, for å fore min ustoppelige appetitt på sjalusidrevet lystenergi.

Jeg tok av meg cyberdraktens hette etter en stund og lot meg igjen gestaltes i dette mytiske fremtidssjiktet av en fortelling i forandring. Du satt fremdeles i det som snart ble ditt permanente kontor, med rynket nese over denne selvsamme teksten. Nesen og blikket ditt fikk et ømt smil frem på leppene mine. Jeg kjenner deg godt nok til å vite at det helst er en lettlest dameroman om åndelig oppvåkning, tilpasset kvinnelige anmeldere og bokhandelansatte, du ønsker deg. Gjerne krydret med noen de de groveste, pinlig dyriske, lave følelsene til en mann i krise og en drøss jenter i offer-rollen. Vi får se om du greier å redigere litt pikanteri inn i teksten. Det kunne kanskje ha sikret økonomien for en stund. Eller kanskje du ventet deg noe i fantasisjangeren, som den jeg satte meg i en stol ved gaten og leste videre i.

The car is driven into the whirling storm by the aging Commander. He drives slowly along what could be described as a washed out, bleak post war parade alley in schizophrenic white. A worn, but impressive colonnaded facade looms out of the snow. On the other side of what appears to be a square, the silhouette of a steel-and-glass hospital building emerges. Again the ghostlike figures from Georges vision appear, in a massive congress hall this time, where two opposing parties are standing, disputing heavily against each other.

Med hetten i hånden hørte jeg de gnissende usmurte lydene fra nærmeste containerkran trenge seg gjennom vinduene, regnet hamret på metallveggen, en ambulanse ga fra seg sine siste sukk i det fjerne. Ja, jeg ønsker å dele det gode som kommer med den rituelle avslutning av ungdomsskolen for vår eldste sønn, Segundo, tenkte jeg, og tok hetten på meg igjen. Da jeg så fikk øye på deg sto du i den optimaliserte skolegården, i profil mot solen og med vår yngste på hoften, mens du klorte ned notater til jubileet for rettsaken. Skjønnheten i omgivelsenes dimigale overflatebehandling fikk meg til å tenke på de modige pionerene som risikerte livet da de beveget seg ut i analoge villmarker for å vektorisere steiner, trær og elver. Noen er fremdeles savnet; muligens forsvunnet i labyrintiske bakevjer av sirkelkode. Jeg lytter til rektors tale og nyter synet av deg, mens jeg i stillhet takker disse heltene som først registrerte alt de fant der ute, for så å utstyre rullesteinene med metagaga i bekkefaret.

Jeg ønsket ikke å ende opp med å bli for sentimental eller bebreidende heller, så jeg skrev så fort jeg kunne for å rekke jubileet ditt. Jeg visste jo at du håpet at jeg ville lese noen utdrag ved middagen under sensommerfesten, og at Quarto kunne akkompagnere på gitar. Jeg lette til og med etter bekreftelse i horoskopet, og fant at min intensjon om å rekke deadline fungerte som en motor i prosjektet. Jeg hadde tross alt en av naboplanetene i løven, noe som indikerer overskridelser, utvikling og vekst.

Jeg skrev denne historien for deg og barna, i et forsøk på å forklare hva som skjedde de dagene, og lande et publiserbart manus før vi går konkurs, før du blir arrestert igjen, eller jeg mister meg selv i den fremmedes varme, slimete kropp. Jeg anerkjenner meg selv i elskeren fra de syndige strendene på utsiden. Det var på tide å mobilisere mine siste krefter, og kaste meg ombord på SK4416 Express Inn-Freezonia 11:50, under møllevingenes vosj, vosj, vosj.

Kanskje publiseringen vil kaste av seg nok til at vi kan gi en gave, tenkte jeg, og finansiere andres kursopphold så også de kan lære seg å berøre en annen person, slik de gjør i reklamene for nyoppdagete, virtuelle verdener. Tør jeg håpe på at min bok vil inspirere andre til å slutte å være så resultatorientert i lystlivet sitt, og heller begynne å gi, som de ønsker å ta i mot? Interessant nok var det risikoen ved å bevege seg i den virtuelle verdens ytterkanter som resulterte i oppdagelsen av de fire første ikke-ejakulerende orgasmene. Som følge av det dukket skarer av dopamin-eventyrere opp hos Kommandøren, med logo og slogan på cyber-draktenes rygg.

Av og til mistet noen gagastrømmen, og måtte famle i blinde, som den lystavhengige, nedsnødde, slimete skikkelsen jeg så der ute ved vindmøllene. Jeg var Kommandørens håndspålegger på den tiden, fanget i mitt eget arvete lystfengsel. Hvis mor og min kjødelige far hadde vært tantriske, tenkte jeg med en viss bitterhet, ville jeg kanskje sluppet å leve over halve livet som en igle på ditt bryst. Kvinner bør berøre sine menn som de ville berøre en kvinne, tordnet Kommandøren. Selv menn unnfanget i nøden lavnivå-lyst, kan oppleve å få mageorgasme om de sitter på en kvinne med strap-on, og tar ut smerten gjennom anus.

Du kan begynne med friksjon, men så må du slappe nok av til å gli inn i din feminine side, åpne opp og synke ned på damen mens hun lystprater deg ut av skam. Ta meg, ta meg, ta meg i rompa, roper den underprivilegerte til han får orgasmebølger i hele kroppen. De støle, sårmuste jentene som stavret seg forbi oss i køen ved gaten hadde vært med på noe av det samme. Du pleide også å komme hjem omtrent på den måten, varm og velstelt etter ukelange lystorgier i Ut-Neutronia.

Åh, velsignet de som kan glemme sjalusien. Gjøre som den glade stumpen gjør når han åpner sin ego-knusende konvolutt på morgenkvisten, og rutinemessig legger sin gamle identitet bak seg. Han starter på ny frisk med nytt navn, nummer, yrke og relasjoner i en alltid skiftende containerhimmel. Noen ganger misunner jeg ham den nye individualiteten, hans dimigalt skapte historie, svermer-støttete partnere, utvalgte familie, og nye virtuelle utseende. Taram, taram, ta-dam. Og jeg er fremdeles et offer for svanenes lydskrift-dans.

Beste måte å bli en god mannlig elsker på, er å bli lystet som en kvinne, forklarte Kommandøren. Å kunne hengi seg til det feminine som to kvinner, isteden for bare mann og kvinne. Ikke så rart at kvinner har sterke drifter når de er både biologisk og kjemisk drevet, la han til. Den kvinnelige lysten kan bli destruktiv, særlig for menn, hvis den ikke forstås og drives. Pass på at hun føler seg trygg før du prøver å lyste henne med hjertet, og hjelp henne med å komme over skyld på en bevisst og forsiktig måte, og tjene andre.

Ferien har begynt, og den samme ferien er over når første versjon av denne teksten ser dagens lys. Som bevis på min delaktighet legger jeg ved min hånd-teknopist, et stort pølsebrød med tastatur og brukket hengsel. Ved hjelp av dette verktøyet mener jeg å ha dokumentert sommeren som er forbi, høsten som venter på å komme, Freezonisk vinter og lengselen etter en ny vår. Bak meg i køen står Tercera og kusinen på tretten. Quinto på syv henger fra Terceras hånd og forteller de andre om hvordan han begynte ferien sin ved å spyle bilen vår med høytrykk, og nevnte min uke hos Kommandøren.

Livet er bare en drøm, og ingen vet med sikkerhet hvordan vi ser ut i andres virtuelle blikk, eller hvordan køen foran døren til luftfartøyet tar seg ut for de andre reisende. Ikke en gang metalldetektorene hadde latt seg merke ved gruppen på fem voksne og seks barn. Svigermor lyste i en pen drakt for gamle damer, som en hyllest til syriner og ekspresjonistiske liljekonvaller. Hun flagget boardingpasset med magnetstripen mot meg og ser på sønnen sin med beundring i det startskuddet går for masseavsuging på din frigjøringsdag.

Da de trådløse eBurkaene kom på markedet tok den virtuelle revolusjonen virkelig av. Stefars firma, Media Press, introduserte begrepet «Full Virtual Immersion»; det vil si at all sansing ble levert av drakten, bortsett fra balanse, gravitasjon og følelser gjennom munn, anus og lystorgan. Draktene ble populære over natten, selv om teknologien var forut for sin tid, og deler av det virtuelle landskapet ikke samsvarte med det fysiske.

Som utvikler, og medlem av den privilegerte klassen kjente jeg til alle manglene, og foretrakk å bli værende en stund til i den fysiske verden. I mellomtiden moret jeg meg med å iaktta de merkelige figurene som snublet omkring med en stor klump foran nesen. Luktenheten og kuplene foran øynene fikk burkagjengerne til å se ut som oppreiste insekter i trikot, enten de var kitinske eller ikke.

Mange ganger måtte jeg personlig hjelpe dem på beina, og lede dem gjennom dårlig oppdaterte arealer. Det var bra for meg, og dempet mitt ego og arrogansen. Dessverre oppsto det noen alvorlige ulykker, som i sin tur utsatte oss som jobbet i DataSafe for mye psykisk slitasje. Feilene og manglene i disse tidlige overflatene som folk levde i, var vårt ansvar. Noen dyre og tærende rettsaker utspant seg mellom oss, Stefars firma og de etterlatte. Men til tross for både tragisk død og seriøse advarsler fra statsministerens kontor, var jeg forbløffet over å se hvor mange som likevel tok sjansen på å ikle seg denne dristige drakten.

Planeten i mitt bilde spådde en ny forståelse for Kommandørens lære. Sakte men sikkert ble tiden for klarhet, inspirasjon og store personlige bevissthetssprang dypere, og jeg følte at jeg gjorde fremskritt på veien til å bli et helere menneske. Da spyletiden til Quinto tok slutt, og strålen dabbet av i garasjen, jekket vi vannkranen med en lommetang. Senere samme dag lånte vi bøker for hele sommeren på det lokale biblioteket, der de også hadde utfyllende informasjon om den bevisstheten som ser ut av øynene våre. Det er straffelovens tomme, maskuline blikk, mente bibliotekaren. Hun visste dessuten hva §196 første ledd egentlig gikk ut på.

Kvinner fyller rommet sitt med ting, farger og pynt, mens menn velger tom bevissthet, forklarte Kommandøren. Vær forsiktige med å blande min lære med andre teknikker, advarte han. Og vær særlig oppmerksom på de svake i samfunnet; løsarbeidere, trygdede, sykmeldte. De vil grådig omfavne muligheten til å leve seg inn i dimigalt oppnåelige drømmetilværelser. Han hadde rett. På kort tid flommet den til da tilfeldig sammenstablete containerbyens rudimentære gater over med zombieaktige grå cyberskygger som bokstavelig talt bevegde seg i egne, svermerassisterte verdener. I mellomtiden, i et parallelt univers, ble jeg utsatt for anklagerknektens påstander om at jeg hverken har revolusjonerende innsikt eller spesiell lyst-kreativitet. Jeg valgte tidlig Kommandørens vei, svarte jeg, og holdt meg til den. Hans fornærmelser overasket meg heller ikke, for da jentene senere prøvde å fortelle Dommeren og retten om en annen virkelighet, dramatiserte knekten det nådeløse verbale og fysiske presset han mente de hadde utsatt meg for, helt siden mine første opplevelser i prinsesserommet.

Da min Westonske farmor skulle begraves for eksempel, fulgte vi begravelsesbilen langs bussruten som hadde fraktet Kommandøren til og fra sin elskede, gjennom det unge, melkeaktige landskapet. En reise som i sin forlengelse resulterte i tre sønner: Prinsen, Onkel og Stefar, kjent som «The Golden Boys». Senere, da jeg sto i kapellet og lyttet til presten mens han leste mors dikt, inspiserte jeg meg selv for upassende lyst. Stemningen var ladet da jeg plutselig fikk en akutt følelse av at presten kunne lese tankene mine, slik jeg leser hans, fordi mine og hans tanker dypest sett er de samme. Han visste på et underbevisst plan at jeg visste at han var klar over meg, og jeg skjønte at jeg ikke kan gjemme meg lenger. Det finnes alltid noen der ute som er åpne nok til å legge merke til deg. Mens jeg skriver om denne avsløringen, reiser jeg innover til hennes gravsted en gang til, men av en helt annen grunn.

Det finnes mange varianter av det feminine, men ingen egen maskulin energi, påsto Kommandøren. Det maskuline er som lukten av ladet fravær, det er død. Som mann må du inn i din feminine side for å finne batteriene. Heldigvis er ikke mer enn 80% av det jeg skriver sant. Enhver mann er minst 20% kvinne, og enhver kvinne minst 20% mann. Menn bør lade opp kvinnen med feminin energi først, rett fra jobben. Det alene kommer til å løfte energinivået så høyt at dere slutter å kaste bort tiden. Men nok om det. La oss fokusere på dine fingre, de som strøk meg over brystet mens Tercera og Quinto vasket familiebilen. Tercera med et smil spettet av skorpionens glans over den blå shortsen.

Planeten min, den hvis påvirkning former min skjebne, var på besøk i de dager, og ba om penger. Vil du vær så snill å åpne meg opp? ba du. Som jeg sa er ikke alt helt sant, svarte jeg, men Kommandøren kjøpte løgnen like vel, og rigget den til med seil og krabbefiskebøtte.

Den gamle, rustne kombi-bilen vår ble ren, og imponert over servicen da svoger bordet luftfartøyet sammen med noen parfymerte fotballkjendiser fra utsiden. Jeg fulgte på, med gjenparten i hånden og famlet etter et kirsebær-holdepunkt om hvemses liv jeg levde. De stinkende gutta var på vei til kvartfinale med venninnen din, Linda, som det påstås plomme-lystet meg en gang. Hun møtte oss ved hytta før rettsaken. Jeg oppfattet henne først som en peon-osende bitch; sytende og klagende. Da hun ble spurt om detaljene rundt det klassiske overgrepet kunne hun ikke konkretisere tidspunktet nærmere enn at det skjedde et eller annet sted, en eller annen gang mellom januar og juni. For å komme meg unna hennes musk, flyktet jeg inn i andre virkeligheter, og satte meg i det som så ut, og føltes som luftsete 28E.

Det jeg i virkeligheten satte meg på kunne like gjerne vært en vanlig stol hjemme. Et sted der menn ofte er for milde mot kvinnene, på en dårlig måte, kommenterte Kommandøren. Man må prøve å finne balansen i forholdets lukt, la han til. Skille mellom svermerens rendring og eBurkaens evne til å padde rompa og skape den riktige odøren, så utseende, følelse og lukt faktisk matcher et friskt luftsete. En av Taurusens spesielle egenskaper var at den projiserte virkeligheten på en slik måte at vi fullt og fast trodde på den overflaten vi ble presentert for. Svermeren og eBurkaen gjorde en god jobb, men jeg kunne likevel høre fingrene dine bakse over tastaturet i det som en gang var salongen min. Vi er ansvarlige for vår egen lykke, noterte du mens jeg reiste meg opp fra stålrørsstolen.

Det gjelder å lade hverandre opp, ikke tappe den andre for krefter, (ditt tillegg). Joda, jeg kan kjenne meg igjen i selve fundamentet, men er ute av stand til å føle noe, (mitt svar). Du fortsatte med å hevde at menn skjuler seg i sin kunstige femininitet, og kvinner skjuler seg i sitt maskuline skall. Dette har vi gjort helt fra barnsben av, i denne kjønns-forvirrende containerkulturen vår. Jeg kikket over skulderen din, og så at du var dypt inne i en ordflyt om hvordan du og venninnene dine var så desperate etter kjærlighet og anerkjennelse at dere oppsøkte eldre gutter, i håp om at de ville lære dere å åpne hjertet. Guttene på sin side må prøve å lede energien utover i kroppen.

Det slo meg at forholdet vårt fungerte ganske bra etter at du hadde sonet ferdig. Jeg fikk livsgleden tilbake, kjente lyst, men ville ikke forstyrre deg i skrivingen. Du visste utmerket godt at jeg har hatt dårlig råd etter at DataSafe gikk konkurs, og jeg bestemte meg for å sitte her og skrive ned min patetiske livshistorie i stedet for å gå videre i livet. Du ristet på hodet da du leste dette, og jeg måtte le litt av mitt eget litterære stoff, plukket opp her og der, som dette med at så mange menn blir lystpisket av kvinnene sine. Damer som forteller dem at de ikke får lov til å se på andre jenter, for eksempel. Jeg har skrevet setning på setning om den allestedsnærværende viljen, bak viljen, bak viljen, og til slutt den egentlige årsaken til at Junkie-engelen meldte seg selv, og sine venner.

Jeg stolte altså ikke helt på min egen oppfinnelse, og beholdt den gamle CyberCity eBurka modellen som krevde at jeg var koblet til vegguttaket. Da visste jeg i det minste hvor jeg var, uansett hva slags konflikter svermeren brakte meg opp i. Det ble så lett ord mot ord med meg, under solbrillene og maleskjorten. Fitte-piskerne påfører mennene skyld, og får dem til å føle seg små og mislykket. (Stakkars deg, sannheten er at du er unnvikende, for svak til å gjøre noe som «mor» ikke liker. red. anm.) Akk, du har så rett. Jeg er bare en patetisk lystjunkie med Ready Cap, og tre forventningsfulle sommerbarn i piggen. Min kvinne speidet mot et dypere, åndelig plan, mens Linda overraskende nok forsvarte meg. Vi må gi mennene ballene deres tilbake, insisterte hun. Krev din posisjon! Be din kvinne om råd, kanskje via brev, så det ikke blir så direkte, foreslo hun. Men la henne aldri ta beslutninger for deg. Hun skrøt dessuten av min høye arbeidsmoral.

Mens jeg ventet på de siste royaltyutbetalingene gikk jeg ofte turer ned til sentrum. Containerbyen bar fremdeles preg av krigshandlingene, og spor etter den knuste kuppelen kunne sees over alt. Det var dårlig utvalg i butikkene, og høye priser i tillegg til at de færreste hadde jobb. Slitene, gamle, rustne containere lå strødd. Det var i det hele tatt lite å glede seg over. Ikke det minste rart da at vanlige folk tok i mot tilbudet om å flytte inn i kunstige virkeligheter. De fattigste hadde selvfølgelig ikke råd til å ta del i den dimigale revolusjonen, og de rikeste valgte fortsatt å kjøpe det meste av det de drømte om i det virkelige livet. Før krigen, da våre barn var barn og vi dro ut med jolla, og jeg hadde på meg mine sorte Ripley Utilityshorts, med lomme på lomme, og søkte små sannheter i forsommerens analoge skjærgårdsliv, hadde jeg ingen ide om at jobben min i DataSafe ville få så store konsekvenser for folk. Vi la bare til ved vårt favorittskjær som vanlig.

Du og Linda kuttet hvitløk på en medbrakt fjel, blandet inn tomatpure og litt av tidens kraftfulle forandringer i en heksepanne. Siden det drøyde med å få penger fra forlaget, opplevde Quinto, Quarto og jeg at vi ble mer og mer marginalisert. Alle mine venner og bekjente gikk rundt i sine nye dimigale drakter, i verdener utenfor min rekkevidde. De som ikke hadde fått tak i de nye draktene enda var misfornøyde og kjedelige folk som gladelig hadde solgt deler av livskraften sin for å kjøpe seg en eBurka, om de hadde kunnet, tenkte jeg.

Du rørte hakket løk inn i øy-retten, tilberedt for oss som er født en gang mellom den første satellitten, og månelandingen. Ærede dommer, i følge stjernene vi har skimtet gjennom planetens smultringøye har min elskede og jeg alltid søkt etter sanne idealer og verdier. Tror du det er fordi jeg har selvlystet så ofte, at jeg feilet? Det kan vel ikke bare være min elskedes skyld at hun ved flere anledninger mellom januar og oktober fikk meg til å slikke sitt kjønnsorgan og førte min penis inn i sin vagina? Hun var yngst, ja vel, men jeg var ikke akkurat en gammel gris heller.

Han klarer ikke å skape det samme energifeltet hjemme, noterte du i margen før du om-skrev et av mine ømmeste avsnitt. Jeg er tross alt en sosial fyr, som gjerne deler det fine som skjer meg med andre, uten å undervise dem selvfølgelig. Så da også mine nærmeste venner begynte å bruke Virtuelle Huder, eBurkaer så tettsittende og naturtro at man glemmer at man har dem på seg, ledet det til mer forvirring og fremmedgjøring. Jeg følte meg utenfor når de møttes, og hadde veldig få muligheter til å kommunisere. Jeg fantes rett og slett ikke i den virkeligheten de valgte å treffes. Om jeg berørte dem ble de ofte irritable eller redde, som om de oppfattet meg i en helt annen form. Bare hvis jeg skrek veldig høyt, eller gjorde min tilstedeværelse akutt, kunne de som hadde på seg draktene fornemme at det var noe der ute, noe overnaturlig som svermerne ikke helt klarte å redigere bort, eller kamuflere som noe annet. Det var kanskje derfor de ofte lo når jeg kom i veien for dem.

En av Torus større søster-planeter avslørte, i andre runde av vitneavhørene, nye påstander som kunne bidra til min generasjons åndelige og politiske oppvåkning. Som for eksempel at venninne-paret Ulla og Sonja i lengre tid hadde sett meg ut som deres offer, og skilt meg ut som den litt dumme, naive og lett forførbare. De planla angrepet ved å appellere til min snillhet og godtroenhet, for så å invitere seg inn i containeren min mens jeg hadde besøk. Jeg burde jo ha avvist jentene som sa de så gjerne ville lære lystens fine kunst, og bedt dem ta et kurs hos Kommandøren. I stedet lot jeg dem gå løs på vennen min.

I disse tankene gikk jeg ned til jollen for å stelle med den. Middagen putret i pannen og Tercera var klar til å stoffe skroget med anti-skipslus. Hun hadde på en lyseblå T-skjorte, og jeg hadde Pluto i Jomfruen. Ulla påsto senere at hun var jomfru da hun hadde samleie med vennen vår, mens Sonia nøyde seg med å munn-lyste penisene våre. Men det spilte ingen rolle for retten. Som vi allerede vet blir de kyssene sett på som det samme som samleie, og straffes like hardt. At jentene ikke visste noe om dette, fikk vi vite at domstolen ikke kan ta hensyn til. Det er offentlig kjent, påsto Dommeren. Alle borgere er pliktige til å sette seg inn i sitt lands lover. Kanskje derfor stjernene spår at jeg skal være med på en massiv, åndelig opprensking. Slike som meg har, i følge Jonathan, også et intenst behov for å korrigere advokatenes taler, kanskje for å gjøre dem billigere. Om ikke så lenge kommer Stefar på besøk til hytta, i lange beige bukser, sorte sko, skyhøy solfaktor, skyggelue og burgunderrød jakke.

Vennen vår sendte en melding til hånd-teknopisten min på selveste frigjøringsdagen, da du kom hjem fra ditt siste lyst&bønne-kurs. Notatene jeg tok da det ble min tur har jeg flettet inn i denne teksten (kan du se det, min elskede?) Han spurte om det blir noen nye sprell snart, og det sank litt i meg da jeg så de ordene. Enda en gang skal han penetrere deg, en tanke som både satte blodet i brann, og fikk meg til å skjelve av kulde. Skal høre med madamen, svarte jeg som den de-polariserte andrenivå-mannen jeg var. Skriver mer senere; vakrere, lystigere og forandret.

Framskritt kommer ofte forkledd som angst, smygende bakfra, i lånte kalosjer. Jeg kunne ikke holde igjen lenger, så da pengene endelig var disponible dro jeg til den fineste Cyber butikken i Freezonia City for å prøve siste modell; et vidunder som kobler seg direkte og ukritisk på det sentrale nervesystemet, og selvkonfigureres mot bærerens hjernefrekvens og aura. En drakt som tilgir, som synes der er helt naturlig at man gjør feil.

Sist jeg ble antastet av en virkelig tent jente, var da Lise lokket meg inn på toalettet på Magasin Blaa, downtown Freezonia City, dikterte jeg gjennom den åpne kjøkkendøren. Svevende på en lysten energi sa hun som deg: Ta meg! Og da jeg innså at det var en bommert, lo jeg og prøvde å begynte forfra igjen. Ta meg, ta meg! ropte hun til hun begynte å munn-lyste meg, og du kom inn i fantasien min, og jeg masturberte deg, og du ble fylt opp av en hel gjeng chyphre-duftende Neutronske machistos med noter av mose, skog og urter. Jeg så at du skalv i lenestolen, og at det omtrent ikke var mulig for deg å rive deg løs fra arbeidet. Da jeg endelig greide å få kontakt forsøkte jeg å forære deg den gamle cyber-drakten min, så du i det minste kunne velge deg opplevelsen av å sitte i et annet interiør mens du skrev. Men du ville ikke ha den.

Manuset, dine telepatiske evner og et kubbelys lappet med sølvpapir, var det eneste du mente at du trengte for å kaste nytt lys over mitt møte med Simona. Da får du kanskje noen glimt av misforstått ømhet, sa jeg. Det hele virker tåkete for meg nå. Var det øyeblikk da du og venninnene dine levde for noe større enn dere selv? Som bidragsytere til den samlete verdens-kjærligheten, for eksempel? Det er jo vanlig at sinnet vandrer i vei med en, og at man opplever tretthet i skrivingen, uro og andre vanskeligheter. Samme sommer dyttet Simona meg inn på toalettet i Arkaden kjøpesenter for å masturbere meg, fortsatte jeg. Jeg merket en viss konkurranse mellom jentene. Hun ville ikke være dårligere enn Lise. Senere på høsten oppsøkte hun containeren min i Nedre Holmegate for å munn-lyste min penis, og få meg til å ha vaginalt samleie med henne, for å sitere dommen ordrett.

Lyst og begjær er tilbake-vendende temaer, slår jeg fast og ser opp fra hånd teknopistens bitte lille pølse-brød tastatur som jeg opprinnelig knotet disse ordene inn med. Som medlem av Pluto-generasjonen er det sannsynlig at jeg også har gode ideer, og innsikt i slikt som andre har oversett. For min egen del merker jeg at det går bedre med bokprosjektet når det er iført din bomullsgenser med brede tversoverstriper i blått og hvitt. Da du bøyde deg ned for å ta bollene ut av ovnen i dag tidlig, orket jeg nesten ikke å se på deg, fanget og låst som jeg er i visjonene av deg i naken aktivitet med en gjeng større, sterkere, yngre og flottere menn enn jeg. Jeg bruker store bokstaver nå. Den som har tålmodighet vil etter hvert merke en forskjell.

Jeg skalv av forventning og en slags skjebnetung frykt da jeg trakk på meg det følsomme cyberstoffet for første gang. Med en tetthet på over tusen sensorer og reaktorer pr, kvadratcentimeter, og umiddelbar respons ved hjelp av distribuert prosessering, leverte drakten en overnaturlig følelse på huden. Du så opp fra tastaturet, forundret. Hvor lang tid tok det fra du gikk fra henne i raseri, til du kunne komme tilbake med åpent hjerte? spurte hun. Sansene ble tidoblet i klarhet, skarphet og nyanserikdom, fortsatte jeg å forklare. Via en laser som lyste direkte på synsnerven kunne brightness og kontrast justeres langt utover virkelighetens sjekkemuligheter. Du blunket ikke. Hva er lang tid da? spurte du med et sukk. 3-4 minutter er OK. Men du burde ikke dramatisere, eller være irritert i flere dager, som du var med Benedicte da hun kom til deg en søndag i september for å munn-lyste din penis, og få deg til å masturbere seg.

Du misforstår. Jeg var bare irritert fordi du ikke tok sjansen på å stå frem for juryen og si at gruppelyst er noe enhver ung kvinne ved sine fulle sanser godt kan ønske seg å være med på. Det foregår et spill mellom levende døde og levende levende her, selv om eksperter på området mener at slike lyster hos en kvinne bare er falske projeksjoner som hun påfører samfunnet, lystfikserer det, og derfor må straffes for. Anklagerknekten var nådeløs mot meg, sa du og leste høyt fra et av arkene: «Dersom du motsetter deg rettens påstand om at dine lyster er manipulative, uekte og illusoriske, eksponerer du deg for barnehjems-tanta, og fremstår som en ødeleggende kraft i felleskapet, en kraft som må isoleres og settes under forvaring.» Jeg husker at han sa det i en hoverende tone, med innslag av lær, honning og bark.

Er du uenig i rettens påstand vil det gå ut over din troverdighet som mor, avsluttet han, før Dommeren tok ordet og henvendte seg til deg. Hvorfor henger du deg opp i denne mannen, når du kan hoppe sømløst mellom temaene? spurte han deg rett opp i ansiktet. Har du ikke skjønt at livet er bortkastet, om du ikke tar sjansen på å kaste bort alt du har? Lær deg å mestre smerten; slapp av og led alt det vonde bort, for vi skal alle dø alene. Myndighetene kan bli saksøkt hvis de under-reagerer på Majorfili, men kan ikke bli angrepet for å over-reagere. Det er det som er knektens dilemma.

Amen til det, svarte Anklagerknekten og så på meg i vitneboksen. Også Mona kom hjem til deg, og til bensinstasjonen der du jobbet, for å munn-lyste deg, og forlede deg til å masturbere henne, og gjennomføre samlysting. Du er en lettlurt fyr som lar jentene holde på som de vil, konkluderte han. Ikke før er Mona ferdig med deg, så kommer Katrine, også for å munn-lyste penisen din, og forlede deg til å gjennomføre vaginalt samleie.

Da jeg kom hjem i den nye drakten, og med en uendelighet av nye muligheter for å flykte fra meg selv, lo du av min svake moral mens du redigerte avsnittene der jeg skisserer jentenes unge, umodne kjærlighetskår i de gamle dimigale utestedene. Du har oppfattet det helt feil, humret du. Beskrivelsene av fingerspissflørten i chatterommene, hormonrushet utløst av den forbudte lystsamtalen ... alt sammen kjedelige mediaskapte politiserte myter. Skriving slik som dette er ikke bedre enn lovtekstene, satt sammen for å ødelegge vår glede og våre drømmer. Du så på meg, seriøst. Det det virkelig handler om, enten vi har Gud i oss eller ikke, er å tørre å være sårbare, og forbli i det sårbare. Men du er ikke egentlig så interessert i hva drømmene forteller deg, er du vel?

Du, din bror, søster, mor, barna og de unge mennene i stripete skjorter hadde alle gått ombord i luftfartøyet og funnet plassene sine. Kanskje hele denne introen ville gått glattere om jeg hadde hyret en lærer eller assistent for veiledning og råd, og trengte inn i deg over de ferske bollene? Det er også et spørsmål om å slutte å skyte ut spermier, men holde igjen, bygge opp energien og være klar. Rekker jeg å etablere meg som frisk i den virkelige verden, før jeg blir oransje og turkis i varetekt? Det var tanker jeg gjorde meg, sukket du. Nei, aldri om jeg lar meg lokke inn i kunstige virkeligheter. Hvem har kontroll over livet mitt da?

Sammen med Stefar kom mor meg i møte iført blå bukser, blå jakke og lave sko som burde fikses. Mor; en kvinne som helst vil at livet skal gå opp i et puslespill der alle brikkene passer. Hengi deg! kommanderte Kommandøren. Er dere i konflikt, så lyst først - snakk siden. Husker du at han sa det til deg også, da du var på kurs, min kjære? Åpne hjertet, og beina og lyst i vei! Det virker, det tar bort kvinnelig makt og arroganse. Bli værende, føl på følelsene, led det ut i kroppen, gjennom hjertet og bort. Ikke løp vekk eller lag drama. Å lede følelser er en kunst. Bee Bopp, svarer mor, nå som brikkene i livet hennes fremstår som konturløse. La oss skjerpe oss, og være klare til å kommentere den paranoides følelse av urettferdighet.

Du reiste deg fra stolen, med utspilte nesebor. Hverken du eller jeg, eller de andre jentene, kan akseptere Kommandørens personlighets-utslettende domstol, ropte du over manusbunkene. Han var en ond mann, og vi var alle redde for ham. Selv om vi var skyldige og under regimets myndighetsalder hadde vi vel krav på respekt! skrek du og slo hånden i bordplaten. Jeg skal hjelpe deg, sa jeg så beroligende som mulig. Det står i stjernene at jeg og mine samtidige vil komme til andre resultater, hvis ikke den forrige generasjonen allerede har ødelagt våre muligheter til å bli hele menn, og ta vare på andre, til nytte for kjærligheten og samfunnet.

Guttenes kordirigent sa han ikke kunne finne feil i lydbildet da han lyttet til Svanesjøen med drakten på. Den forholder seg absolutt transparent til dine lyster også, påsto ekspeditøren; en lang, ulenkelig mann med magert ansikt. Den frie flyten av kroppslige sanser tas inn direkte, forklarte han med nasal stemme, og lar deg fornemme nøyaktig hva du vil, også sansninger som ellers blir undertrykket og silt bort av steinalderhjernen. Du kan med andre ord overstyre dine filtre, og ikke bare ta til takke med det underbevisstheten din mener er nyttig å sende videre til bevisstheten. Forestill deg at din kvinne masserer deg, for å komme på bølgelengde igjen og lade batteriene. Med drakten på kan du velge å oppleve det ti ganger så sterkt. Du blir oppladet på et blunk, og det hun gir deg, får hun mange ganger tilbake.

Jeg kunne ikke tro på det. I teorien skulle jeg også få så mye mer tilbake når jeg delte deg, men som oftest opplevde jeg bare å miste deg i en følelse av at begjæret ditt ikke lenger var rettet mot meg, men mot restene av en glød pisket opp i samspillet mellom deg og en rekke andre menn. Resultatet var sjalusi, lidelse og offerfølelser. Menn bør være i sitt feminine minst 20% av tiden, hevdet Kommandøren igjen. Man må bare komme forbi tabuet om Sirenens fargete hår. Selv om jeg var polstret og tildekket, også over hodet, med unntak for munnen, føltes det å komme ut fra butikken, å være i verden i min nye virtuelle hud, mer virkelig enn noen gang. I kveld skal jeg oppføre meg horete, tenkte jeg. Hengi meg, danse frigjørende, be til gudene. Hvis vi klarer å ballansere våre feminine og maskuline sider kan vi få til et perfekt monogamt forhold i en meditativ atmosfære, min elskede.

Et nesten gjennomsiktig kontrollpanel fløt i luften foran meg. De visuelle gagaene fra svermeren omsluttet rammene for det fysiske; veien, fortauet, damen med barnevogn, lastebilen som passerte, vinden og kullstøvet. Alt perfekt synkronisert. Selv mytiske, energetiske, konseptuelle etiske og åndelige parametre lot seg justere og optimalisere. Men kunne drakten påvirke mine følelser? Ville den ha dempet stormen som herjet i meg da du smurte niste for reisen innover, med fingre, dryppende våte av andre menns sæd. Kunne den ha dempet bitterheten jeg følte over ikke å ha vært til stede, sett deg i aksjon, hjulpet deg med kondomene, gitt deg trygghet og heiet frem orgasmene dine? Kunne jeg ha følt inn i deg, følt med deg og vunnet deg med uselvisk kjærlighet, medfølelse, medfølende glede og likevekt i sinnet?

På kurset var jeg nervøs, inkontinent, og ute av stand til å slappe av. Tanken på deg når du er i fri flyt på et sted som dette forfulgte meg, også i mitt nye virtuelle skinn. Jeg snudde meg mot et speil mens jeg misunnet deg evnen til å slippe deg løs, den evnen jeg innbiller meg at du har til å glemme deg selv, gå i transe, og la kroppen ta over. I speilet så jeg meg selv kledd i det svermeren presenterte som et nøytralt default-plagg, med standard piratmaske, en signaturvits, rendret på hinnen som dekker ansiktet. Jeg kunne lett skifte utseende, men ingen form eller utrykk kunne forhindre meg i å synke inn i vemodigheten over å måtte ta til takke med etterdønningene av den lystigheten jeg så lenge har lengtet etter å oppleve sammen med deg. Samtidig visste jeg bare så alt for godt at du aldri kan gi deg hen til meg på en så åpen måte, eller overgi deg slik til meg, rett og slett fordi jeg ikke er mann nok for deg. Å, vekk meg fra dette romantiske marerittet, skift kanal, fri meg fra den kvelende sjalusien. Jeg vil slutte å være så opptatt av deg, så avhengig av deg. Lær meg å lede det bort.

Kommandøren snakket om skyld og skam, og jeg kjente det igjen. Jeg følte skyld og skam bare ved å være her, og det drepte all lyst. Det var som om kroppen hadde gått inn i et forsvarsmodus. I sirkelen var det noen deltakere som fortalte at de hadde samlystet i løpet av natten, selv om de var helt fremmede for hverandre, og ikke en gang viste tegn på gjensidig interesse. Kommandøren sa at flere ville gjøre som dem, allerede samme kveld, og i hvert fall i løpet av neste kurs. Jeg var bare ikke klar for denne graden av separasjon, selv om jeg visste at sann vishet er å forstå og akseptere at hver opplevelse er flyktig og ubestandig, som det at luftsetet foran meg glødet i sollyset.

Ved å manipulere det virtuelle panelet kunne jeg konfigurere omgivelsene etter egen smak. Be svermeren presentere forskjellige dramatiserte sjikt til historiske landskap for eksempel. Presentere meg for emosjonelle inntrykk andre pilegrimer har hatt på stiene som går fra vandrerhjem til vandrerhjem i fjellene, eller bare beundre sårene i landskapet etter tidevannets ustoppelige puls. Den virtuelle huden hadde også egen padding som gjorde at jeg kunne overstyre svermerens valg av luftsetets mykhet, hvis jeg ville. En annen funksjon var at man kunne laste ned og spille av scener basert på gaga satt sammen av svermeren, basert på bilder, video, overvåkingskameraer osv. delt på sosiale nettverk, og annen sansegaga fra forskjellige drakter og hukommelser. Slik kunne jeg virtuelt bevitne hendelsen der mors tvillingsøster, i oransje strømpebukse, skrider inn på min mors helsesøster-kontor. Jeg kunne dessuten velge om jeg ville oppleve tante som snill, nøytral eller slem.

Jeg kunne også manipulere interiøret, de andre passasjerene og vertinnene som jeg ville. Svermeren hadde for eksempel en rekke forskjellige uniformer jeg kunne velge mellom. Siden drakten kunne måle mine følelser, og lett få med seg hva jeg responderte på, hadde den allerede forhåndsvalgt noen dristige modeller. Det fine var at de antakelig bare ville se slik ut for meg, uavhengig av hva kvinnene i virkeligheten hadde på seg. Og med mindre jeg begynner å sikle når de går forbi, strekker på sine optimaliserte kropper for å sjekke og lukke bagasjehyllene, kunne de ikke vite hvordan de tok seg ut for meg. Orker du virkelig at jeg elsker deg så mye? spurte du, ut av det blå.

«A groovy song, or a horny song?» ble det ropt. «Horney», var det noen kvinner som svarte. Skal kvinner oppføre seg sånn? Fremdeles hadde jeg så mye motstand i meg at jeg heller ville dra hjem enn å finne svaret. Dessuten danset alle. Jeg får danse jeg også, tenkte jeg med en viss panikk da tante nærmet seg mor. Har du stukket av? var det første mor sa da hun så sin søster, og reiste seg med en nervøs skjelving både i kropp og stemme. Jeg trodde du var til behandling. Å, danse og se på dette er for vanskelig for meg. Jeg eksperimenterte videre med innstillingene, pauset projeksjonen og valgte «snill» for mor og «slem» for tante. Så danset jeg alene mens jeg øvde meg på å slappe av, og samtidig føle inn i dramaet.

Neste øvelse er mer utfordrende, sa Kommandøren. Det handler om sinne, styre og stell, kontinentale konflikter som utspiller seg på smultringplaneten. Menn ute av kontakt med sitt sinne er dårlige elskere, slo han fast. Hr. Harmoni ender opp med å bli labil. Han kan eksplodere, bli aggressiv og kanskje voldelig. Jeg kjente hvordan månens tyngdekraft begynte å dra i luftfartøyet. Drakten tar ikke bare imot gaga, og lar meg skreddersy min egen verden, den sender også gaga til svermeren når jeg interagerte med sete-innstillingene og koppholderen. Kvinner har ikke respekt for menn som ikke er i kontakt med aggresjonen sin. Selvsagt har jeg mye undertrykket sinne i meg, tenkte jeg, og kanskje lystigheten min bare er en lav form for spiritualitet. Men jeg vet i hvert fall at den som er klar på at alt er forbigående blir ikke så overmannet av livets med- og motgang, og alt det andre Stefar fikk utlevert uten at det var dekning for beløpene.

Svermernes utvidete bruk av anonymisert gaga fra andre cyberdraktbrukere kom alle til gode. Fun-facts om det som befinner seg i nærheten var lett tilgjengelig. Anekdoter om større indre ekvilibritet, og flaue hendelser med vertinneknappen, lysbryteren eller ventilasjonsanlegget i panelet over hodet for eksempel. Slik kommer mine handlinger til å bidra til andres lykke på en helt naturlig måte, tenkte jeg. Svermeren vet hvem som har produsert, og montert hver minste del av luftfartøyet jeg sitter i, og kan vise 3D bilder og animasjoner av hvordan den er satt sammen, om man er interessert i slikt. Men først og fremst sorterer svermeren informasjonen den presenterer videre ut i fra hva den antar er mitt umiddelbare behov, og hva drakten og svermeren allerede vet om meg, mitt humør, mine forventninger og lengsler.

Vi kan ikke bruke feministens retorikk og vage lystprat om vår legning. En ny didaktisk uttrykksmåte må nedfelles. Du liker dette hva, din lille tøyte? Vi må inn i vårt mannlige vesen, være tro mot oss selv, ærlige, sanne og oppriktige om naturens foranderlighet. Ved å leve med et ballansert sinn i hvert øyeblikk, beveger vi oss i retning av det ytterste målet; frihet fra all lidelse. Snart skal jeg rundlyste deg, men du må tigge meg om det, sa jeg ertende. Kom igjen! La oss identifisere og kommunisere det mannlige fundamentet oss imellom, og hvordan det gir seg uttrykk gjennom et maskulint liv.

Mannlige debattanters løgnaktighet, femininitet og generell ulevdhet forkludrer bildet. De sier at kvinnen er kvinners verste fiende, kanskje fordi det er så vanskelig for en kvinne å «lystsnakke» en mann. Måten menn går ut mot andre menn i den pågående kjønnsdebatten viker da heller ikke for noe. Forfatteren, for eksempel, skriver som om «eksistensens kjedelige rutine» ikke finnes. Det er i det hele tatt påfallende få lystne, glade menn som står frem med sin livsglede. Jeg kan ikke huske sist jeg støtte på en lysten og glad mann over hodet.

Det dagligdagse; de regelmessig gjentatte handlingene, de oftest befarte strekningene, de bebodde rommene, omgangsformene, talemåtene, vanene, uvanene, blikkene, berøringene, engstelsene, ømhetene og de flyktige stemningene - alt det som utgjør hver og ens hverdag, møtes med et skuelystent, begjærlig blikk. På Freezonias nakenstrender sitter vi med cap og solbriller, og strekker hals etter kvinnene som våger å kaste plaggene. Jeg er lysten, men føler meg ikke glad. Mennene i denne debatten er ikke glade. De er ikke engang lystne.

Vanessa fomlet med makten mens den nye, manne-politiske puritanismen bølget mellom det perfekte, det sanne og det ærlige. Mannistenes flamme sto i le for svunne tiders mer tvilsomme sider, som et svar på den implisitte beskyldningen i avgudenes undergang, eller bare hvordan man filosoferer med en hammer: Til alle tider har de vise bedømt de vanliges liv; det duger ikke ... over alt og alltid har man hørt den samme klang fra deres munn, en klang full av tvil om man virkelig lytter, også ytret med tungsinn, og full av tretthet. Dommere har alltid vært motstandere av livet, særlig mot de som ligner disse feminiserte manns-parodiene i kropp og sinn. Gamle idealer om frihet og respekt for hele mennesket, inkludert ungpikefantasier, har falt for morallover designet for å fengsle lystige kvinner etter kvoter fremforhandlet i runder med politiske hestehandler. Du og du, og dine venninner surfet innom binære utesteder på en strøm av upassende 1'tall og 0'er, sa Anklagerknekten med løftet pekefinger. Det har kommet frem at dere flørtet og lekte med det maskuline. For det vil vi straffe dere.

Forfatterens bøker er riktig nok skrevet i tvilens modus, langt fra med tungsinnets og tretthetens klang, la han til. Du vil lete forgjeves etter den sorten stivnet verden med rigide tankesystemer som filosofen slo ned på. Det burde være et offentlig krav til politikere og dommere at de blir regelmessig og tilfredsstillende lystet, så vet du i det minste at det er et fornøyd menneske som dømmer deg, skriver lover for deg eller taler på dine veiene. Ekstra bonus hvis de også vet om sin angst for angsten, har jobbet med den og er ute av sin egen tunnel.

Jeg tror ansiktet mitt utstrålte en fredfull tålmodighet, nesten smilende, da den unge, sortkledde Programlederen tok en pause fra rettssak-sendingene. Jeg må også huske at jeg er på dette kurset for å være meg, finne meg, føle meg. Ikke for å prøve å være eller erfare deg, eller hvordan du har det i slike settinger, noterte jeg.

Programlederen la fra seg mikrofonen og kastet et blikk tilbake på kaoset av møter, kontakter og avtaler. Alt som pust for pust, år etter år formet henne til en uforløst kvinne med løslystetheten sin i et forseglet skap. Jeg må prøve å glemme deg litt mens jeg er her, og flytte bevisstheten mot meg selv, tenkte jeg. Jeg er bare et halvt menneske, sukket Programlederen. Halvt klar over at det er hver og ens eget ansvar å ta vare på lykken. Den andre halvparten har jeg ikke lov til å leve ut. Mine grenser og min uro er mine, de er der som forfatteren som stirrer og stirrer, og svarer på verdens mangfold med den bastete stripperens bundne beskrivelse. Et uttrykk for den naturlige utfoldelsen hennes søstre har satt en stopper for. Man kan likevel ikke la være å tenke på alt det som uunngåelig unnslipper oppmerksomheten, rettet mot kroppens overveldende kalypso.

Det er bare to veier ut herfra, sa Programlederen og skottet bort på Anklagerknekten; en grovt sammensatt fyr med stort hode og gjerrige øyne. Han rodde i land selvskrytet sitt ved å berømme Svigermor for at hun hadde satt i gang denne familieutflukten. Noe som fikk Programlederen til å falle i tanker om hva hun hadde løpt fra, da løpet fremdeles var i gang. Det er min nervøsitet jeg møter her, skjønner jeg, min angst jeg konfronterer. Jeg skal prøve å føle det, være i det, slappe av og lede det bort. Være tilstede, være i energien, være meg, og ikke prøve å være hverken deg eller noen andre på dette kurset for den sakens skyld.

Solen skinner i Inn-Freezonia, reklamerte din søster. Onkel og jeg gleder oss til ferie med dere.

Anklagerknekten, som også opptrer som Kommandørens livvakt og leder for gruvedriften, prøvde å sjarmere Programlederen ved å justerte frem en forførerisk kløft i cyberdraktens hake, og utsondre en duft av skog, vanilje, tunge blomster, sandeltre, sedertre, patchouli, musk, lær og tobakk. Tidligere samme dag hadde han tatt i mot en arbeider på sitt eksklusive kontor i kranen som ruver over Freezonia City. Hvor mye mer kull må jeg grave ut før jeg har tjent nok penger til å emigrere? hadde mannen spurt. Det skulle ta lang tid før det kom en Autodafé fra myndighetene.

Multiplex, mandag morgen, første kapittel

00 – 01

Nattens slepende pust trakk teksten inn på arket, ord for ord i tissetrengte, omtåkete avsnitt, fra flere kombinerte bevisstheter, på tvers av fontene; tidene, stedene viklet inn i hverandre som et surium. Jeg vred meg i sengen og visste at jeg burde lette på trykket, men kviet meg for å slippe taket i lakenets avtrykk av drømt drøm, duften av erigert savn, av jordslag i kantene, fra de råtnende åndedragene som fikk meg til å blande følsomheten for mygg på soverommet med en flokk svaners raspende stemmer, fordreid mellom evnen til å la meg elske, og panteverdien av bakeoppskriftene du reiste fra.

Jeg er i muld, i jord, i leire; åler meg frem mellom røtter, viker for steiner og lever av kompost. Er tapper, beholder troen og følger stripene av smeltevann der de tegner et kart på min nakne mage. Lyset som skinner i ditt hjertes hjerte kanaliserer meg, kjemper seg frem under bekker og over åpent fjell, der ikke en gang mose eller is gir beskyttelse mot ulveskyens klo, eller månen som trekker og trekker, der den subber forbi bare noen mil fra smultringplanetens overflate. Nei, se ikke opp, ikke tenk på det, ikke nå. Stol på deg selv, vær tilgjengelig. Vi er med deg. Vi er dine sanne guider.

Du reiste deg fra frokostbuffeten, gikk ut på dekk og lot det mangefasetterte blikket ditt ri på et gufs fra fjorden. Det trenger seg inn i sovecontaineren min, modulert på Svanesjøens innledende harmonier; en halvtone opp, så en avventende halvtone mens mor sakner farten og plukker usynlige blomster utenfor barneskolens port.

Du har glemt hvem du virkelig er, men i dypet husker du nok til å finne hjem, til leiet der jeg drømte om å åpne meg for en tidligere versjon av meg selv, og stå ansikt til ansikt med det blåfrosne hylsteret mitt virkelige potensiale befinner seg i, mens det skrur seg gjennom sin egen sårbarhet, innhyllet i kjøleslapsets geleaktige slim. Taramt-ta-tam, og i moll; taramta-tam, og opp; taramt-ta-tam, og ned igjen; taramta-tam.

Ned fra fjellene, riflet av rå hevntanker stukket inn i skyene innenfor Freezonia City, inn i lyngen og gjennom skoger av ugjennomtrengelige røtter og torv, til jeg støter på de underjordiske landbruksområdene som fórer oss. Du har i deg minner fra kilden, og veien tilbake. Sporene, slimete, slepende, hvileløse, søkende mellom leireflåtene, de råtnende, parasittbefengte pilarene som containerfundamentene står på, kanalene og T-bane nettverket. Men du behøver ikke forhaste deg med å returnere, for i sannhet er det en plass for deg på Torus.

I essens kan jeg minne om en blanding av møll og muldvarp oventil. En hybrid av forvirret styrke og smidighet med rader av sylskarpe tenner som en slags borekrone rundt hodet. Du har en oppgave å utføre, og vi er med deg. Vi forlater deg aldri. Vi er bærere av din sjel, på vei, roterer, sparker fra, presser oss fremover, ikke helt uoppmerksomme på våre spesielle egenskaper, og morsomme måte å bevege deg på. Selv når du har mistet deg selv, er vi her.

Jeg reiste meg, åpnet døren og møtte ditt kjente, hjerte-formete kneler-fjes, delvis skjult av pelskraven. Kan jeg få komme inn?

Din stemme og plutselige tilstedeværelse forstyrret min drøm om å sende, motta og skape lys i verden. Jeg befant meg så alt for brått foran en andpusten myte av Mantis slekt, men du ventet ikke på svar, gikk bare inn, satte fra deg kofferten i entreen og skygget for det skarpe gjenskinnet av en falsk berømmelse, røpende en glød av nærsynt lyst i noen av dine øynes segmenter (som forheksete mynter på bunnen av en bekk). Bli ikke motløs av din litenhet, hvisket refleksene mens jeg fikk kontroll over kroppen igjen, og trakk meg tilbake til kjøkkenet for å mele ansiktet. Sårbarheten din er et essensielt aspekt av ditt samlende åndedrag. Angsten din en nådens angst, mer verdifull enn noe annet.

Hele vårt samliv har du slitt med tålmodigheten overfor denne feminiserte forfatteren av Liguster-art, en hårete hvetemann ingen forstår, med en profan lengsel etter hulrommene i bakken under de værslitte containerne ved byens utkant. De kjærlige vibrasjonene fra perifere samfunn med egne kransystemer og metallisk energi, virker beroligende på mine fremtidige hender der de svever i et luftfartøy over overflatebaserte lengsel-linjer; rør som frakter varer og folk, før de og kraftledningene forsvinner under Torus overflate når de nærmer seg gruvetårnet, søppelfyllingen, og Kommandørens private jaktskoger utenfor de rike forstedene. Ditt lys er et levende lys, et lys med bevissthet, et lys med hensikt.

Jeg kjenner meg temmelig fragmentert i disse avsnittene, der vi møtes i form av mange deg og mange meg, viklet inn i hverandres munnpartier som forvirrete edderkopper, spinnende gjennom rekkene av millennia. Alltid oss to, bare oss to, mens vi prøver å pakke den andre inn i silke. Jeg var din barndomsvenn, ble din kjæreste i kiosken, på posten og bensinstasjonen, en fremgangsrik gaga-grunder, fattigforfatteren på fyllingen som du reiste fra, den nyutdannede helbrederen du kom tilbake til, intensjonen som forstørret lyset. Jeg er også ditt hovedoffer. Den som vår historie fortsetter å tære på selv etter utholdt straff, til siste versjon av «deg» ankom denne tidlige morgenen, og spaserte inn på kjøkkenet ved tidslinjens ytterkant.

Jeg vet ikke en gang hvor min libido slutter, og dine skjelvinger begynner, stammet jeg frem med spor av tårer i mitt støvete ansikt. Faktisk er det veldig enkelt, svarte du. Siden du er av lys, kan du ikke se deg selv tydelig, og overgrepene du ble utsatt for kommer tilbake som skrift i pulveret. Så omfavnet du meg, og holdt meg.

Sist gang du forlot meg, for å sone resten av straffen sa du at jeg skulle skrive, bølge på bølge, om menn som har det slik som meg, la jeg til og klemte dine bryster. Det du oppfatter som deg selv er bare strukturen som holder lyset på plass, sa du trøstende. Kanskje du bare sa det for å få fri fra denne fragmenterte personen, som ofte svetter i søvne, tenkte jeg og løftet blikket.

Hva kommer du for, egentlig? spurte jeg, mens jeg så for meg meg at livet kollapset og styrtet sammen under føttene mine ved tanken på ditt svar. Du mumlet noe i tråd med prosedyrefeil og urett, et ønske om å vekke til live et forhold som sluknet, og lyse mer. Det er et lys så fint, så lett at du ikke kan oppfatte det.

Jeg ønsker å forstå hva jeg kommer fra, og betale tilbake for smerten jeg påførte dem jeg elsker, erklærte du, og berørte mitt indre barn med dårlig skjult misunnelse. Jeg hørte meg selv si at jeg gjorde som du sa, fremdeles skjør etter at du forlot hjemmet vårt, en brakke vi bygget på en mark av nedvalset skrot like ved ulykkesstedet som ble så avgjørende for livene våre. Der skrev jeg, i hvert fall en begynnelse, om hvordan jeg mistet deg og mor i nedturen.

Det er naturlig å famle litt i innledningen, la du til med et lite ironisk smil da du samlet håret i nakken. Blikket ditt ble hengende i luften, og det oppsto et skifte av polaritet. Har guttene funnet seg til rette her? spurte du med en sår, tynnkledd stemme av omsorg og skam. Jeg nikket og justerte månelyset fra et panel bak mine mentale gardiner, hensatt til forestillinger om min egen mor, og hvordan hun dag etter dag utforsket den sjette sansen i dansen, vandrende forbi haugene av løsord utenfor operaen.

Kommandørens ville snøfnugg-sekunder virvlet opp foran ansiktet hennes, klebet seg til luggen, og la seg i fonner av oppmåkt korrektur og dårlig samvittighet bak henne. Gud er også i lyset som slukner, og jeg husker hvordan mors kamp senere inspirerte Kommandøren og meg til å utvikle svermere som håndterte CyberCity beboernes overgang fra én virkelighet til en annen, uten at de nødvendigvis måtte gjennomleve en døds-opplevelse. Det ga oss voldsom suksess i oppstarten av DataSafe.

Jeg ristet tankene ut av hodet. Bare bak bollene dine du, men slå av ovnen før du går, sukket jeg og stakk tungen opp i ganen for ikke å miste kontakten med kroppen. Jeg er vant til å bli forlatt, og beredt til å forkaste mine gamle ideer, fortsatte jeg. Mor reiste uten problemer fra Stefar og meg for å bli ballerina. Stjernesolist, kursiverte jeg og kjente på mitt indre barns sorg over hvordan de tilfeldig rullete diktene og kaffesneipene dannet en sti av bokstaver gjennom ungdomstiden, og etter hvert samlet seg i et manuskript om menn som har det som meg. I prosessen lærte jeg å se etter en bedre fremtid mellom linjene, og la mor krysse veien når hun selv vil.

Jeg ser det som en realisering av nåtidens latente muligheter, mumlet jeg med et stikk av bitterhet mens en uventet ereksjon skylte gjennom kroppen. Mor til knes i løytnantshjerter, med solnedgangens prismekronelys på de hvite ørevarmerne. Det er ikke så mange som blir kallet for å gjøre det arbeidet vi gir deg.

Å, du syntes alltid så synd på deg selv, sa du og strakte dine følsomme armer mot overskapene. Vi ventet tålmodig. Før vi fant det rette bakeutstyret var vi blomsterbarn, husker du? Vi blåste i forventningene, men beholdt troen på nabolagets svanesjø. Ja, ja, jeg er også av solen, tenkte jeg, og lukket øynene for strålene som stupte inn mellom slitte, rustflekkete containerblokker, prydet med tegn fra et univers jeg ikke forstår.

Jeg tok et bad for å uttrykke meg i det asynkrone vannet ved Kommandørens kurssted, og dusjet min nervøse varebil, skjelvende i etterdønningene av en kaotisk drøm om uryddige bunnforhold. Når jeg snakker vet jeg at jeg kan berøre ditt hjerte. Så, hva gjør jeg egentlig her? Jeg vil jo bare være sammen med deg. I stedet deltar jeg på et kurs hvor det er sannsynlig at jeg må være lystig sammen med andre, for etterpå å måtte formidle det videre til deg, og kanskje gi deg permanente sår i prosessen. Ved å snakke, vet jeg at du vil begynne å huske hvem jeg er, eller er det virkelig noe å hente her, for oss begge?

Jeg er så redd for å miste meg selv, synke og ødelegge følelsene du fremdeles har for meg, uten å oppnå annet enn angst, anger og skam. Ved å huske meg, husker du deg selv. Det er heller ikke noe ufint ved å lyste med dem man vil, kommenterte du, og knyttet det gamle hummer-broderte forkleet ditt i ryggen, kanskje med en understrøm av energien som fremdeles hang igjen fra siste livmor-utløsning. Du husker hvor du kommer fra, ikke sant? Og ved å huske hva du er, husker du hvorfor du er her. Det viktigste er å bryte ned egoet, og røke ut så mye avhengighet som mulig.

Da jeg satt inne hadde jeg nok av tid til å gå på kurs, sa du med en flekk mel på venstre følehorn, oppslukt med å måle opp ingrediensene. Hver gang du berører et annet menneske, for eksempel, kommer det mer glede inn i verden. Jeg har også lyst til å bli en hel, tryg og bevegende mann, sa jeg og ga opp tanken på å hjelpe deg med bakingen. Det var ditt prosjekt, ditt bidrag til å sette denne delen av historien i bevegelse. Hver gang du handlet fra din femininitet ble jeg grepet av et ønske om å bli en mann med et godt forhold til egen maskulinitet, fortsatte jeg, og åpne for å gi mer kjærlighet, voksen nok til å lese overflaten av et opprørt hav; stolt og myk, varm og bestemt, en trygg vegg som du kan stå i le av mens du rører fingeren rundt i det grumsete gjærvannet. Hvert øyeblikk er hellig, hver gest er viktig, hver handling har en konsekvens. Jeg ønsker også å gi deg motstanden du trenger for å utvikle deg videre. Fint, sa du. Er det greit at jeg setter på miksmasteren?

De forvitrete bokstavene på de stadig skiftende containerveggene, og solens reflekser i en fjærprydet sjø, lokket meg bort fra barnslig sannhet og impulsivitet, noen ganger til en tilstand av språklig tilgjorthet i matlagingen, og slaveriet som kjennetegner et snakkende sinn. Jeg vet, at ved å være i bevissthet kommer verden til bevissthet. Jeg må bare komme meg ut av mitt eget hode, også inspirert av din kommentar om å skrive for de mennene som har det slik som jeg. Jeg håper virkelig at det kan frigjøre oss. Du, en sonet kvinne midt i et hjemkomstritual, og jeg, trekvart hundre kilo angst og skyld. Den type mann som tyr til pennen for å forstå seg selv, du vet.

Du er en sentral del av dette, du har en rolle å spille, og jeg har, apropos, alltid ment at å komme samtidig er en god, men ikke særlig praktisk ide, la jeg til mens jeg diskret snudde bunken med ark på kjøkkenbordet. Man har sjelden noe å tape på å bestrebe seg på å bli enda helere, ropte du gjennom mikser-støyen. Uansett, selv når vi takker deg for din villighet, for ditt mot og for at du bryr deg, vil egoet prøve å unngå sannheten. Den vil finne nye måter å holde deg fast i en materiell drøm. For sannheten er at vi alle er døde, eller på et av Kommandørens workshops. Det finnes ikke noe levende her, bortsett fra den durende blandemaskinen.

Da det var min tur til å introdusere meg selv i ringen var jeg allerede fylt med uvilje mot stedets kvinner, og håpet at du kunne sanse min dype separasjonsangst på tvers av tid og rom. Jeg reiste meg og talte om at alle her er brødre og søstre, og at det første kurset, som du hadde vært alene på, overbeviste meg om din sanne natur. At lyset venter på oss, at vi før eller siden kommer tilbake til kilden, og hvordan det har forandret vårt lystliv. Er det mulig at du i enden av dette dokumentet vil forstå språket mitt bedre, og i møtet med disse linjene bli kjent med en versjon av meg som det likevel er verdt å respektere, kanskje til og med beundre? la jeg nervøst til og klappet på notatene.

På den tiden tenkte vi at vi ikke burde ta kursene sammen, dessuten satt du inne. Likevel hastet det ikke med å komme hjem, ikke enda. Du nikket mens du blandet det våte med det tørre. Men jeg kom i tvil da jeg så hvordan et av de andre parene koste seg, og smilte så varmt da jeg beskrev vår gryende affinitet. Vi er sammen med deg der du er, sa du og la den klamme hånden din varsomt over på min bordside, drapert i bakerester. Jeg har lagt fortiden bak meg. Når bollene er ferdige har jeg tenkt å redigere om boken din, og gjøre den sannere. Arbeidet du gjør har en større og videre hensikt.

Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville misbruke meg selv, eller gjøre meg motløs ved å kose med noen jeg ikke har lyst til å kose med. Så lenge din sannhet vedrørende hva som skjer i verden ikke overskygger min, pep jeg da din andre hånd etablerte kontakt med min mangelfulle potens. Det er ikke så galt, og mer sannhet er bare bra, nikket jeg, halvt ute av meg, skrekkslagen ved tanken på å bli besudlet av de løse fuglene. De virket frastøtende på meg, kanskje fordi jeg ikke hadde lystet meg selv, eller ejakulert på en stund.

Men viktigst var det at din bemerkning fikk meg til å tenke på eden som en mye modigere versjon av meg skrev ned i skolekladdeboken: At jeg til tross for språkets fengsel skal prøve å være så ekte, sann og ærlig som mulig.

For vi er ikke motløse, tvert i mot, vi er fulle av håp. Kanskje alt det vonde som har skjedd mellom oss kunne ha vært unngått, spekulerte jeg, om jeg bare hadde tatt min daglige tur og øvelser, og visst hva ærlig, ekte og sant, i sannhet betyr.

Den første teoritimen handlet om å la være å ta ansvar for andres oppvåkning, og hvordan dopamin- og oxytocin-nivået synker til en bakruslignenede nedstemthet etter menns ejakulasjon og kvinners klitoris-orgasme, forklarte jeg, fremdeles bedøvet av en lengsel tilbake til vårt samlivs unge, ulovlige dager, da blodet hamret i lemmet helt av seg selv. Det gjelder å slappe av i pc-muskelen, åpne anus, og myke opp kvinnens skjede, skjedevegger og livmorhals, sa Kommandøren på kurset.

Noen av deltakere begynte å lene seg på sine naboer i sirkelen, og stryke hverandre med en hånd eller arm for å hjelpe den andre med å finne sin egen indre bevegelse. Jeg kjenner kraften din, forklarte jeg for å riste meg løs fra den romantiske drømmen, og slippe deg inn under trusekanten, til sannheten om hvem jeg i virkeligheten er. I bakgrunnen, forbi vårt forholds horisont, kunne jeg høre fjerne blaff av Svanesjøens innledende takter.

Prøv å ikke ejakulere på tre uker, messet Kommandøren, mens jeg igjen fikk denne Deja Vu opplevelsen av mor som plukker nyutsprungne Rothbarder i skogen hans, uten å ane at fornyelsestiden på dopamin i hjernen snart vil forvandle henne til en ærgjerrig svane: 17 dager i bakrus, kun interessert i egen karriere, og 21 dager før oxytocinnivået igjen når normale verdier. Disse faktaene kom som et ekko fra en annen virkelighet, som om svermerne slet med multipex-problemer, eller kanskje jeg bare hadde utviklet en overfølsomhet i kastene.

Etter den perioden vil dere føle dere mer oppspilt og glade, påsto han, men jeg må si jeg hadde mine tvil om å skulle hjelpe andre til å finne sine egne kilder. Jeg stirret opp i det panelerte taket og leste, i beroligende kvisthullspråk, at han som ikke vet noe, heller ikke kan ta feil. Det er meningen vi skal holde oss på 60-70% opphisselse mens vi lyster våre kvinner, og avslutte uten topporgasme, sa jeg mens du bøyde deg over meg. Jeg kjente at jeg egentlig hadde lyst til å sitte i ro et par minutter til, men sa ikke noe.

Kom du virkelig tilbake bare for å bake de bollene? spurte jeg, og begynte å snakke litt stakkato om kvinner som er i sine maskuline skjold. Den som vet alt kan ikke komme opp med nye overraskende sannheter om halsen, skjeden og baken, selv om lyst kan være en av de mest fantastiske opplevelsene man kan ha, sa du og vippet meg forsiktig bakover slik at du kunne sette deg til rette på fjeset mitt. Vi elsker deg så høyt fordi oxytocin, som er et av de meste berusende stoffene som finnes, frigjøres hos både menn og kvinner i orgasme-øyeblikket. En stund hadde jeg vanskeligheter med å høre hva du sa, til du bøyde deg forover og munnlystet meg med størknet morgenspytt i vikene.

Jeg strevde med å føle noe særlig, bortsett fra panikkens krypende, kalde føtter der de slepte seg opp langs min hårete rygg. Du behøver ikke føle deg alene med dine aggressive og besettende tendenser. Det er bare testosteronet som gjør deg slik, tenkte jeg. Ta meg, ta meg bak, ropte du med gjær i blikket, og begynte å skjelve, som om du prøvde å riste orgasmene ut gjennom krokene på bakbeina.

Sannheten er at vi aldri er langt fra deg, hørte jeg deg mumle, og jeg beundret hvordan du henga deg til ristingen med et avklart, uredd blikk; fullere og helere enn jeg noen gang var. Vi ber deg bare være den du er, og at du når dine mål. Javel, da min forrige kropp ristet i dødskramper, over hardpakket kompost og søppel utenfor hjemmet vårt, prøvde jeg å delta med en lignende følsomhet overfor den vasopressin-dopete fotografen og hans kvinnelige programleder. Hun hadde et skinnende, stripete, kornfarget bånd i håret. Noen uregjerlige krøller struttet som en fontene av ungdommelighet. Perfekt nakke, lys hud og en føflekk mellom skulderbladene.

Jeg som håpet at min følsomhet ville redde meg fra offerrollen, sukket jeg, fortvilet over min slappe soldat. Det er mange hjerter å berøre, mange sjeler å ta vare på, mange mennesker å vekke opp, men du hørte meg antakelig ikke lenger. Sant, jeg hadde for lengst blitt en mester i svak penneførsel og anstrengte støt, fortsatte jeg, og fra disse linjene av usikker, vannete ordsørpe steg tantes lange, kraftige strømpebuksebein ut av veteranbilenes teknologiske, politiske og økonomiske tidehverv. Alt dette som fletter historier av dysfunksjonell lyst, inn og ut av hverandres fingre og munner, som et mylder av bevissthetsstrømmer, på tvers av tid og rom. Det var vår besettelse fra starten av.

Det var også ganske vanskelig å finne deg, sa du lett anklagende da du hadde fått pusten tilbake, returnerte til kjøkkenbordet, og fortsatte å kna deigen med Torus’ vakreste hender. Vante hender, brukbare, smidige, lystne og helbredende hender som jeg både liker og ikke liker å forestille meg i kontakt med andre. Vi er her i lys, og du er her i materie. Dessuten er det ingen som blir født hele, derimot blir vi født med muligheten til å bli det, tenkte jeg og reiste meg. Som mor gjorde da hun henga seg til dansens ladete forventning om ekstase i en pas de deux med sine egne helbredende egenskaper. Du er våre hender, våre øyne. Du har ingen ting å frykte fra oss. Alt dette skjøre, kjønnslige mitt barn, vi ber deg ikke helbrede alene.

Kan du klø meg litt på nesen? spurte du lattermildt og lagde kaninfjes. Fingrene mine er fulle av bolledeig. Jada, sa jeg, klødde i vei og skrudde samtidig av vekkerklokken. Vi ber deg åpne deg og samarbeide med oss, og først nå gikk det virkelig opp for meg hva som var forventet. I forlengelsen av tab og qwerty lette jeg etter noe som kunne stimulere min opphisselse. Du begynte å sprelle med de lange, nakne bena, som om du prøvde å komme til ånd ved å trå vannet forbi ordene som er hos Gud, ja ordene som er Gud. Se på livet ditt, og du vil se at du er en helbreder.

Når det gjelder min triste tilstand, var den enkleste veien til ereksjon alltid dette noe som får folk til å åpne hjertet, og å bruke minnebildene jeg har av deg i sving med andre menn før det første kurset, før avspenningen av kropp og sjel. Den biten var forresten fantastisk. Å få fire par never stukket inn i kroppen var som å bli født på nytt. Jeg ga alt, skrek meg hes, fikk skjelvinger og toppet sesjonen med latteranfall og gråt. Mot slutten av øvelsen måtte jeg igjen tenke på hva det egentlig er som skremmer meg her. Hvorfor føler jeg meg så konfrontert av disse lettsindige kvinnene, når du så lett trekker til deg kåte menn?

Til nå har jeg prøvd å unngå kontrakten, kanskje av angst for å finne en ubehagelig sannhet i spalten mellom å elske og å elske. Som hovedperson i sin egen roman spiller denne forfatteren rollen som omvendt etterforsker, med ønske om å levere, vise seg som mann, være sterk, elske kvinnene i senk, etterlate dem som gjennom-lystete aspeløv, noterte vennen vår. Vi lever nesten alltid utenfor oss selv, og livet er som en evinnelig adspredelse når vi ikke ser oppgaven tydelig foran oss. Egoet tørster etter å bli anerkjent og akseptert, av alle, hele tiden, og aller helst fra deg, hvisket jeg.

Så da jeg valgte å følge din oppfordring, i kraft av mitt aldri hvilende hode, avleste jeg mitt sinns minste aktiviteter og så at alt kan oppløses. Det du må forstå er at det først er når du begynner å hjelpe andre, at vi kan hjelpe deg. Den etterspurte handlingen berører vårt sinns mest isolerte pixler, av-fortryller det mystiske, og demonstrerer at kjeder av slutninger og logiske sammenhenger er som en eneste lang insisterende bevisførsel mot befolkningen. Der etterforskeren bruker deduktive metoder, visste jeg at jeg måtte strekke meg lenger, og dypere, stoppe opp ved, fundere over, og blande sammen alt som faller meg inn, selv den mest hverdagslige ånden under forhuden på fyren du sist var sammen med. Når du gir slipp på tilværelsens små besettelser, åpner du deg for det store.

Dine personlige problemer er ikke viktige. Mens du spiste din forrett på kursgården, beveget vi oss i elliptiske, livstruende satellittbaner som også hisset opp angsten for å miste henne. Det var tanken på ham, på vekten av dine hender mot hans rygg, som fylte buken med puddernoter, aldehyder, appelsinblomst, rose og lilje. Du er nemlig ikke dine vanskeligheter.

En etterforsker har behov for et klart definert prosjekt, uten for mange impulser utenfra eller kunstige stimulanser. Minn meg på at jeg skal lese høyt for deg hva vennen vår skrev om bokserien din da den kom ut for første gang, sa du, mens jeg gled inn i rytmen som skulle til for å vedlikeholde en brukbar hardhet. Besettelse skaper smerte og problemer. Sinnet gjør opprør mot stag-nasjon. Jeg må til bunns i ubehaget, og kanskje enda litt lenger.

Gi meg problemer, gi meg arbeid, gi meg det mest kryptiske kryptogram, tenkte jeg som barn, på vei til skolen med kritikervennen min og hans venninne. De ga meg allerede da en intrikat analyse av mitt verk, i sin egen private atmosfære. Jeg kan klare meg uten kunstige stimulanser, sa jeg, men jeg avskyr eksistensens kjedelige rutine, særlig når alt jeg skaper med mine tanker avfeies som illusjoner. Når jeg så gikk fra dem med hele mitt ordforråd på en pinne langs bycontainernes riflete overflater, og deres gåtefulle, rustangrepne vegger med fragmenter av graffiti, som får nye meninger når containerne stables om, kjentes illusjonene i språket ekte. Ratatatatata, jeg er den Freezoniske solens gutt. Søndagsbarnet ingen kan løpe i fra; ratatatatatata.

Det slår meg nå, mens jeg skriver, at jeg hele livet har utsatt innfrielsen av dette viktige løftet. Med alle problemene, som du tror er så viktige, tenker du at du ikke kan begynne å hjelpe andre. I stedet drev jeg med andre ting, selv om jeg i dypet av meg selv visste at jeg holdt tilbake det aller viktigste; at jeg ikke var sann, ikke ærlig, ikke en gang visste hva jeg følte fordi jeg ikke hadde noen indre dygd å måle meg mot. Det er alltid godt å være nær og inntil, dessuten liker jeg å lyste, sa du da jeg entret deg fra en annen vinkel. Hvis du ikke tror du kan begynne å hjelpe andre, fordi du først må hjelpe deg selv, er du i en felle. Allerede på vei til skolen den sommerdagen da jeg møtte deg for første gang, ante det meg at vi hadde denne tanken bak tanken felles. Å, ja, sa du i respons til mine rekonstruerte støt. Ja, ja, ja, kjærligheten vinner over alt, selv tastaturet!

Du liker det jeg gjør med deg, men hvis jeg fortsetter å snakke om kroppen og åndens mysterier, har du ofte kommunisert tilbake i et språk som dekker over dine naturlige impulser. Nå må du ta lyst-edens forhold til helse på alvor, og den generelle hensikten med livet. Kvinnen som forvalter av sunnhet og mening. Du har en kontakt med oss, inni deg, med energiverdenen, åndeverdenen, en verden av guider og lys. Det minnet meg om at du, i likhet med alle kvinner, hele tiden er under kollektiv tiltale, og at jeg må huske å legge frem boken så jeg har noe å lese på når vi reiser.

Har vi forresten pakket alt? stammet jeg, og prøvde å nå et klimaks mens jeg både var mottakelig og fast, uten å dosere, som du kaller det. Jeg så meg nødt til å spe på med enda mer detaljerte lyst-bilder fra minnearkivet. Vi handler gjennom deg, og på grunn av din kontakt med oss kan det være at du bryter en ny, enda ikke allment kjent morallov, ved å ligge slik under meg, tenkte jeg, mens jeg forestilte meg alle de du har hatt, som har stirret grådig på kroppen din mens de har ligget med deg som jeg gjør nå.

Det fører til en bevegelse inni meg når jeg tenker på hvordan de har slukt ansiktet ditt, håret som skjelver og tover seg på leppene. Disse bevegelsene berører og fører andre til deres egne bevegelser. De har sett lysten i øynene dine, slikket dine erigerte brystvorter, kjent magen sin mot magen din, og fylt opp kjønnet ditt med sine pumpende lem.

Hvis du ikke bruker gaven, vil du oppdage at du blir overmannet av problemer, sa du, for å følge opp en løs tråd i samtalen. Mulig det, svarte jeg. Kanskje min måte å vie meg til helbredende handlinger er å skrive mest mulig detaljert og sant om de ting som har skjedd med oss. Jeg har gått gjennom alt materialet, Kommandør. Det var forøvrig tiltalte som dro i gang denne morgenøvelsen, formodentlig med tanke på at det ville hjelpe meg gjennom en strevsom dag. Jeg låner henne gjerne ut, la jeg til med en liten latter som ikke virket helt hjertelig.

Det vil si; jeg vil helst være tilstede når du lyster med andre. Nei, dommen oppsto i tingretten fordi du prøvde å stoppe den helbredende kraften, sa du. Senere ble den skjerpet i lagmannsretten, som en ekstra straff fordi Dommeren mente jeg og venninnene mine utsatte deg for ekstra belastning ved å ta saken videre. Jeg holdt inne, og tenkte at det er best å være til stede, følge med, og heller bli opphisset ved synet, minnene og måten du hardner til i skjeden når du nærmer deg klimaks, enn å fortape meg i bevisstheten rettet mot barna i naborommet.

Du har viet deg til helbredelse gjennom ordene fordi du skjønner at det ikke er noen annen vei, konkluderte du i det jeg strammet alt jeg kunne, så deg for meg i de groveste situasjonene beskrevet i dommen med saksnummer 10-048232, og fikk en forsmak av lystige høyder da jeg este ut og sprøytet min uro inn i deg. Jada, jeg forstår at å hjelpe andre er en sann og ærbar vei, men jeg vet virkelig ikke hvem som har ført dommen i pennen. Kanskje Anklagerknekten selv. I hvert fall er det gjort med en velutviklet sans for det tørre, juridiske språkets pornografiske potensiale.

En salig ro omfavnet mitt herjete lingam mens jeg smeltet over deg, fullstendig klar over at mye gjenstår. Det var omtrent på denne måten vi lystet når du var tilgjengelig, gjennom et liv av levende, sansende, interagerende grovt salt. Vi må pakke og komme oss avsted, sa du og klappet meg på ryggen med krone, løve og øks. Selv om de andres lidelse er din lidelse må vi få alle inn i bilen. Da blir min glede din glede. Reisen til Inn-Freezonia starter her, og rett kopi er bekreftet av signaturen KRM.

Din blotte tilstedeværelse er helbredende, hørte jeg deg si på vei til badet, mens jeg tenkte at denne boken kanskje kan bygge en ny bro mellom oss. Vise oss veien tilbake til løvetennene bak bussholdeplassen den våren da kirkeklokkene ringte inn til vårt første kjærlighetsmøte. Det er din energi som healer, ropte du fra toalettet. Utløsningens bakrus hadde alltid hatt en melankolsk effekt på meg. Selv som prinsesse, kronprinsens datter, var ikke du og venninnen din blant de kuleste, og derfor var dere også underlagt barne-rikets strenge maktstrukturer. Din eksistens forårsaker helbredelse i andre, gnålte du videre. Vennen vår og jeg var noen år eldre, og ville innvie dere i klubben for de som har smakt andres lepper.

Jeg kjenner at det er på tide å stå frem med hvorfor det er slik, og bli gjenkjent også i kraft av vår natur, våre gjerninger, spesielt mine, tenkte jeg. Min Stefar fikk også en dom for svindel, underslag og tyveri. Det vekket ham, og senere ble han englevakt. Jeg gikk gjennom begge sakene i håp om å kunne by retten nye opplysninger i en eventuell anke.

Kom nå, så drar vi. Det var forøvrig mange andre som også ville fortelle, alt fra historier om gjæret vinning, til min versjon av jentenes uforskyldte overgrep. I sladrespeilet så jeg tre av barna våre, pluss en niese, sette på seterekken bak meg i bilen. Du satte deg inn ved min side, og spente setebeltet ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse.

Kanskje ble du lettet over at vi kysset. Du sa i hvert fall at jeg var den beste i prinsesserommet, selv om jeg muligens forledet deg til en handling som voldte tap for deg, eller din familie. Likevel viste det seg jo at dine illegitime kyss ble bestemmende for dine fremtidige valg. Mine også, forresten. Smaken av deg holdt meg oppe om natten, og ga meg dybde og utstrekning i et reisespråk som besto av skilt, merker, reklame og figurer langs veien til luftplassen. Ord som Scania, Assistanse, Freebuss, Brunvoll, Sprinter og Forsvarsbygg traff øyet langs den grå åren av gummidekk mot asfalt, mens bølgende, grøn sommer drev forbi.

Luftbussekspressen, Sigurd Furulund, Kanda, Fiskebilen, Birb, LRN dukket opp før South Los Santos. Jeg tenkte på den kaotiske samlingen av Freezonia, de endeløse skogene, og fjellene vi snart skal sveve over. Crosscountry, Diplomis, Buss og opptog i gatene, Birkebeinerbrød, Bakers, Gimmler, Linjegods, TIR, DFDS, Knapen, 4wd, Departure, Avgang og fremme, i en tid der tre politisk og økonomisk ustabile makter deler Kryst, vårt kontinent. Følte du noen gang avsky over aldersforskjellen mellom oss? undret jeg. Følte du at du hadde skaffet deg noe uberettiget, eller opplevde du rett og slett kysset som så stort at du begynte å måle alle kyss deretter?

I det følgende skal du få høre begynnelsen på mange historier. Noen ganger kan det være vanskelig å forstå det konseptuelle i fremstillingen, som for eksempel at tantes fot, i forlengelsen av hennes ben, som knuste restene av en hjemmerullet sigarett mot fortauet, fant det nødvendige feste til å løfte kroppen ut av baksetet, og opp på samme nivå som ved fortellingens slutt; der alt flater ut i fred med Gud i himmelen; sila, samadhi, panna. Det er min plikt å øke bevisstheten hos vesener som deg, så du kan ta plass i verden.

Det var en helt annen deg som kom tilbake, og som står på kjøkkenet mitt og snakker om vanskelighetene du hadde med å finne meg i containerjungelen. Da jeg gikk av båten lukket jeg øynene og ba, sa du, og knadde rosiner inn i bolledeigen. Ba om at så mange som mulig vil jobbe sammen for å redde planeten vår, og at veien dit må være ransakelig. Dessuten, siden jeg så lett kunne få de jeg ville ha, fortsatte du, valgte jeg ut de som likte lyst og moro, og håpet at de ville meg vel. I dypet av din sjel husker du meg, om ikke annet så av angst for å skuffe, eller skuffe deg selv ved å avvise en mulighet for nærhet.

Du støttet deg mot bordet med begge dine melete hender. Hva om det ikke er plass til flere i døden? stønnet du. Jeg tenkte etter og prøvde å komme opp med et fikst svar. Det er ingen død, slang jeg frem. Bare en overgang, som en vibrasjon mellom rosa og grønt. Gud veier sine saker i ranselen. Han vet hva han gjør. Gud ja, sukket du. Hvis ikke pappa hadde gitt meg adgang til kranen, med Kommandøren og Vanessas korrelaterte oversikt over containere og individer, hadde jeg aldri i verden funnet deg i denne labyrinten.

Containerkranene går på skinner i midten av alleene, på kryss og tvers gjennom denne, og andre byer av en viss størrelse. Tanken på skinner ført meg tilbake til en beruset sommer, høy på lyst og varmt lær i hete togkupeer. Du jaktet unge menn i Westonia, og rundt Neutronske grevskap og universiteter. Din allværende, allvitende, allsansende hud var følsom nok til å plukke opp skjulte sammenhenger i intuitive landskap av kropper.

Igjen utsettes jeg for et ekko av svanesjø-temaet, som om det rir på en ustadig vind, som kommer og går, kanskje beroende på en feil i svermeren som leverer min virkelighet, eller er det bare assosiasjonen som kommer før tanken, den ubevisste fornemmelsen som lukker opp for en liten flik av kollektiv sannhet et sted i vårt felles bevissthetsdyp?

Jeg regnes som en gudinne, jeg er det, men jeg er mer enn som så, sa du. Jeg kommenterte det ikke, og ble bare sittende på den røde, polstrete stålrørsstolen vi fant en gang, på en øy i skjærgården. Jeg var forhekset av hendene dine, som la den ene perfekte bollen etter den andre på et nysmurt stekebrettet. Hender som har tatt den kontinentale rest-adelens yngel på rekke og rad, til det rev hjertet ut av kroppen min, og du så opp på meg med våte øyne. Vet du, da jeg gikk meg vill mellom svidde hårsekker i undergrunnen, oppsøkte jeg en fyr som satt i en billettboks.

Jeg ba om et rutehefte, men han ristet bare på hodet og svarte: Cutie Pie, I can’t render your avatar. Så kastet han et blikk mot gulvet, der han tilberedte en hund over et brett med kull. Smilet hans var unnskyldende, han virket i grunn ganske hyggelig. Jeg så deg inn i øynene, et øyeblikk. Jeg er også ånd, sa jeg. Et åndelig vesen, en lærling i kjærlighet, så lei for straffen du fikk, og at våre kyss ble dømt så hardt. Jeg er også lei for det, svarte du, men tiden i fengselet er heldig vis over nå. Jeg har funnet en passende virkelighet, sammen med deg igjen. Velkommen, sa jeg med undertonene av gråt. Selv med din fars hjelp var det imponerende at du fant meg.

Jeg hater ikke Dommeren for dommen han avsa. Han gjør bare sitt beste, sa du. Pappa mente jo også at jeg hadde brukt din oppmerksomhet på en kynisk, språkkodet måte ved å gli ut i altet på en bølge, for så å bryte meg inn i deg via den underbevisste tanken bak tanken, og påvirke deg ved å plante et virus der. En ond plan Anklagerknekten mente jeg og de andre jentene hadde klekket ut for å prege, og styre skrivingen din på en manipulerende måte. Avsnittet om det kosete innkjøring-forbudt skiltet for eksempel, som han leste høyt fra i retten. Jeg kunne ikke la være å smile ved minnet.

Det er sant som det står, at jeg sang for skiltet, til det bøyde seg ned til din mor og meg, og vi kilte det i nakken i håp om at det ville lede oss til parkeringsplassen. Resten av familien sto på fortauet og betraktet skiltets sanselige rus, med varierende grad av misunnelse. Jeg vil heller sove i bil, enn i sal, og forbli lykkelig, sa jeg til en av de hjelpende hendene. Det er fint her i regnet. Slik holder jeg min tro glødende, og lar det lyse klart i mitt daglige liv. Med tanke på angsten jeg har for nakenhet og nærhet på dette kurset, kan det godt være at troen er en slags flukt. I så fall er det like mye en måte å overleve på, i fred med meg selv. I stedet for å være redd for hva du kommer til å oppleve når du tar dette kursnivået, forsøker jeg å leve et liv som gjennomsyres av tro. Jeg føler meg tryggere på den måten.

Jeg har som sagt også kommet fordi jeg vil omskrive boken din, sa du og satte brettet i ovnen. Først og fremst med tanke på å sjekke at du ikke dreper noe levende vesen, at du ikke stjeler, eller misbruker ditt innhold. Jeg ønsker å gå grundig gjennom teksten din for å kutte ut usannheter, og sørge for at du avstår fra alle former for rusmidler. Det er greit, sa jeg. Du kan godt flytte inn igjen og skrive om historien min, bare du beholder tråden om mor, og hennes hemmelige drøm om å danse naken i en lystversjon av Svanesjøen. Jeg skrev da også boken delvis for å få bukt med skammen over å ha latt meg beføle av deg uten at du takserte dybden i min søvn.

Skyldfølelsen etter rettsaken mot deg krympet meg. Jeg oppfattet meg selv som umoden, med et desperat behov for å bli en hel mann, ja i det hele tatt mann. Du kunne jo bare velge deg en ny prins å kysse på. Sett pris på tilfeldig lyst, sa min stefar alltid, du vet aldri når du får anledning igjen. Jeg hadde ingen anelse om at kyssene var ulovlige for deg, men lovlige for meg. Til overmål trodde jeg at du ville være min for alltid og kompenserte for denne katastrofen i boken min, ved å introdusere en rekke andre deg, og meg, som kommer og går, med nyansene i språket.

Jeg orket bare ikke mer av din angst for å bli avvist. Heller ikke din kritikk, og listene over ting du mener jeg burde gjøre, bare for å ha nevnt det. Da du holdt på slik følte jeg meg som en taper. Kanskje du også burde gi ut boken under eget navn, foreslo jeg. Du kan presentere den som et kitinsk manifest, og betale med lysthealing.

Det virket ikke som om du syntes det var morsomt. Livslang tosomhet er også fint, sa du og satte deg på en av de blå stolene i containerkjøkkenet mitt. Ikke bare fri mandel-essens og mange partnere. Jeg nikket, og så deg inn i øynene. På kurset sa Kommandøren at åpen kjærlighet binder og styrker par, mens det er utløsningene og klitorisorgasmene som får folk til å søke ut av forholdene sine, og dø alene.

Er det dette som er manuset ditt? spurte du og begynte å bla i bunken. Kvinner ønsker å bli tatt og åpnet av en mann som helst mediterer en time på morgenen og kvelden. Han må dessuten være helt tilstede når han er tilstede, sa du og tok på deg et par lesebriller. En mann som hele tiden føler at han feiler kan jo ikke være lykkelig. Det var et ømt punkt du traff der, og det var snålt å se deg med briller. Årene i forvaringsanstalten må ha slitt på synet. Den som skal åpne og ta kvinner må ha kraften, sa du. Den som gjør kvinnen til sin mor og lærer, blir underkastende og uinteressant. På den annen side kjenner jeg jo hvordan tosomheten vår blir sterkere og sterkere. Jeg har godt av å bli utfordret, og utfordre meg selv på denne måten.

Var virkelig suget etter aksept, å lykkes med noe, så stort at du kunne lyste med hvem som helst, slik det står her? spurte du og løftet ditt bebrillete blikk over bunken. Ja, jeg dro på det. Jeg syntes jeg måtte innlede med noe om dette voldsomme begjæret som har styrt livet mitt, svarte jeg. Hvis du vil omskrive boken, og gi deg selv og de andre overgriperne en ærligere og sannere stemme rundt det som skjedde mellom oss, så prøv å puste rolig i fem minutter før du sovner, og før du står opp om morgenen. Kanskje også sitte en time sammen med andre mediterende. Det viktigste er likevel å holde skolekladdebok-avtalen. Jeg har faktisk hatt det ganske kaotisk siden din siste kursflørt.

Det var faktisk ganske kjedelig, sa du og tok av deg brillene. Men det gjør kontrasten til scenen i ut-neutronia, der vi fritt og ærlig sjekket gutter og jenter langs bassengkanten desto større. Husker du den kvelden jeg kontaktet en Mantikor mor, hvis død på magisk vis var som stein og papir? Og du som drømte om din fars kropp? Husker du hvordan vår venn rødmet i restauranten, mens han nektet for at han gned seg inn med silikonbasert glidemiddel, for friksjonsfri massering av kjønnet, testiklene og anus. Tenk at han hadde slike følelser for deg mens han blottet seg som en kvinne, befølte seg selv som en kvinne, overga seg til Gud som en kvinne.

Prosjektet mitt, fortsatte jeg, og kanskje var jeg på vei til å dosere nå, forskutterer at kvinner flest har drømmeaktige, sårbare lystegoer som stønner og klager over ikke å være helt tilfredsstilt. Kanskje det var derfor fabel-morens datter forførte denne vennen som senere ble statsministerens livvakt og personlige rådgiver. Men vi anmeldte ikke forholdet, selv om de fortsetter å dimigalisere altet med snakk. Jeg så at du gjespet over disse assosiasjonene. Du skjønner, da jeg lærte å bruke språket fikk jeg også et verktøy til å tolke energiene i kroppen, og sette ord på de følelsene som lå tettest inntil sjelen. Har du det også på den måten?

Jeg håper virkelig at du blir lykkelig og frisk av å redigere teksten min. Blir du det, vinner også jeg, og kan få ballene mine tilbake. Mens jeg snakket fant dine deig-befengte fingre et samleie-bilde av oss i bunken av referansemateriell, tatt av vennen vår på en fjelltur. Det minnet meg på hvor viktig det er å aldri berøre klitoris først. Det gjelder å åpne hele kroppen, sa jeg. Kvinner blir maskuline av å gni på tappen. Rødmingen din tydet på at Akkar Love ikke alltid er nok.

I følge Kommandøren finnes det en rekke orgasmetyper for kvinner, sa jeg entusiastisk. Den enkleste er klitorisorgasme, den klassiske topporgasmen med sammentrekninger, også kalt sovepillen. Den gir deg en heftig bakrus som gjør at du føler deg tappet og nedstemt i dagevis etterpå. Vaginaorgasmen er også en topporgasme som varer i 20-30 sekunder, med sammentrekninger. Jeg var i farta nå. G-punktet er en mandelformet pute med riller på oversiden av skjeden. Man presser på den med de to midterste fingrene, og gnir til kvinnen løsner opp og slapper av, forklarte jeg. Så kan man bevege fingrene, ikke inn og ut, men opp og ned mens man lar håndflaten gli over skambenet. Denne bevegelsen fremkaller en surklelyd, sa Kommandøren, og fører til kvinnelig ejakulasjon.

Nesten alle kvinnene som har tatt Kommandørens andre kurs har fått sprutorgasme. Det virker rensende, men noen kvinner kan føle seg litt «flate» emosjonelt etterpå. Klitoris-dal bringer kvinnen til voldsom opphisselse, men hun går forbi toppen og sammentrekningene. Mannen må være helt avslappet for ikke å komme, og ikke stramme seg. Da kan kvinnen gjøre hva hun vil uten at det går for ham. Vagina-dal orgasme. Her må mannen stoppe henne før hun kommer, før hun får sammentrekninger. Han må be henne se på seg, fokusere på å slappe av, så kan han lede henne trygt ned i dalen. Dess lenger man lyster, jo lettere er det å ikke komme. Analorgasme er alltid en dal-orgasme. Det går ikke an å toppe analorgasmen ved å stramme seg, tvert i mot, det er gjennom total avslapning denne orgasmen kan komme. Livmororgasme føles som en oljete energi i kroppen. Det er veldig vanskelig for mannen å ikke komme når kvinnen får denne sugende mageorgasmen. Som mann må man lyste henne hardt direkte på livmormunnen for å få henne dit.

Jeg lurte litt på om du ville slutte å lese etter denne tiraden, men du ble værende, fikk gutta på skolen, pakket ut kofferten, og tok med imponerende letthet over mitt skriveprosjekt. Vi delte kjøleskap, vannet i springen, dusjen, toalettet og de endeløse historiene om din gjeng plagete kvinnelige overgripere. Du slo deg ned ved salongbordet, med en skrivemaskin og min omfangsrike bunke manusark. Når du var trett hendte det at jeg så deg lukke øynene, puste gjennom nesen og konsentrere deg om følelsen av luften som treffer overleppen.

Siden Kommandøren er som en filleonkel for meg blir containeren min stort sett spart for hans kran-assisterte, Gude-tilbedende, om-stablende kunstprosjekter, og har derfor i lenger tid fått nyte utsikten til vindmølleparkene på høydene utenfor byen, ikke så langt fra fyllingen ved ulykkesstedet der vi kanskje hadde våre beste år. I tillegg får jeg beholde min identitet. De fleste innbyggere av lavere klasse opplever ikke bare at deres containere blir flyttet rundt på om natten, men får i tillegg, avhengig av status og antatte trusselnivå, nytt navn, ny jobb, nye venner og en ny livshistorie levert på døren i brevs form, noen på daglig basis.

Disse overgrepene pleide å trigge deg som ung kvinne, og du brukte timer på å diskutere sosiale rettigheter mens du var på perm fra fengselet. Men på dette nivået i historien, ettersom du gravde deg dypere inn i mitt materiale, henga du deg mer og mer til skrivingen. Jeg lot deg sitte i fred, for det var tydelig at du på denne måten bearbeidet sårene etter ledelsens rettslige oppgjør med deg og venninnene dine.

Under ett av Kommandørens kurs hadde vi en øvelse der vi foretok et åpent søk innover i oss selv. Da jeg kom ut av transen hadde jeg med meg en skisse av et rom, og en leilighet som ligner denne containeren. Jeg hadde til og med tegnet mitt eget bakhode stikkende opp av lenestolen du nå sitter i. I tiden etter at jeg flyttet inn her mediterte jeg ofte i den stolen. Med skissen i hånden beveget jeg oppmerksomheten rundt det å bli iakttatt av en tidligere versjon av meg selv, systematisk fra hodet til føttene, og føttene til hodet, mens jeg observerte hver del av kroppen fra et punkt ute i gangen mellom kjøkkenet og soverommet, bevisst mine egne kroppslige fornemmelser.

Spørsmålet jeg stilte meg var om jeg hadde tatt meg bryet med å finne denne containeren, eller i det hele tatt valgt den, om jeg ikke hadde sett meg selv sitte der på ett av Kommandørens kurs. Er jeg her nå, og ser meg selv fra fortiden, eller fikk jeg i fortiden en visjon om at jeg er her nå, iakttar meg selv objektivt og prøver å beholde sinnets likevekt overfor alle fornemmelser jeg opplever, være seg behagelige, ubehagelige, eller nøytrale? Den tredje muligheten er at alle fornemmelser er ubestandige. Alt som skjer, har skjedd og skal skje, skjer nå, som en kontinuerlig bevegelse av oppmerksomheten fra fortellingens ene nivå, til det neste.

Det står skrevet i svogers avis at rammene for å være et helt menneske, på en korrekt måte, bestemmes av kultur. Det vil si at du ikke har særlig mange valg om du vil være på den sikre siden. Slik ønsker mennesker med makt at du skal føle deg, hvert sekund av livet, selv når du sitter på en benk i le-skuret. Jeg regnet med at din bror, i det jeg leverte tilbake avisen, oppfattet den redigerte, dekodete, todimensjonale tekst-layout-og-bilde verden fra et sted under sin midskilte lugg, gjennom et par kantete briller. Han har en billett i munnen, og en sølvfisk hengende fra halsen, og senket stemmen da vi snakket om værvarslingen, og forløsningen til den sjenerte bronsjejenta som står med kryssete ben i utkanten av Freezonia Park. Det er logisk, konkluderte han. De fleste menn aksepterer at det ikke er så mye ved deres kvinner som skiller seg fra omgivelsene.

Se, her er ditt Westonske horoskop for uken, la han til, og rev ut et ark signert Jonathan Cainer. Det antydet at jeg ikke burde bli hengende ved en fornemmelse mer enn et par minutter av gangen, og at jeg i mangt og mye er av den typen som til lystfesten ved kursets slutt, legger ut madrassene på en karakteristisk måte. Jeg har prøvd å fortelle deg at dette ikke er normale tider, og at livet ditt, uansett hvor mange frustrasjoner du måtte ha, byr på noen sjeldne og magiske muligheter, skrev Jonathan. Det fikk meg til å tenke på Stephen i «The Time Trader». Han strever også å med å bli hel og sann, og i likhet med ham fikk også jeg napp hos pikens mytologiske mor den kvelden vi var ute med vår venn.

Jeg har oppfordret deg til å gripe de nye ideene, og undersøke dem med all den entusiasmen de fortjener. La bare ikke meditasjonen bli stiv og mekanisk. Flytt oppmerksomheten på forskjellige måter, avhengig av hvilken type fornemmelser du kjenner i kroppen. Har du skjønt det? Har dets potens gått opp for deg? Jeg hadde ikke noe skikkelig svar på Jonathans spørsmål. Riktig nok brukte fiksstjernene i mitt horoskops tilfelle et oppfinnsomt og uvanlig grep for å avsløre min kriminelle natur. Dessuten likte jeg innledningen; dybden i Georgs energimodus og måten han tar for seg kroppsdelene som avgir forskjellige grove fornemmelser. Som med Stephen, og Holden før ham, er det alltid en fare for, iakttatt bit for bit, at forfatteren gjør hovedpersonen for intelligent for fallet i sin egen historie. Husk at den som ler sist, tenker saktest.

Jonathan påstår at jeg alltid har hatt det i meg at jeg ville utrette noe, og det er sant at en konkurrent i gagabransjen kalte meg en stayer. Jeg skal visst også være en velegnet kandidat til å bekle autoritet, særlig i en undervisningsrolle. Hold øynene åpne i dag, avsluttet Jonathan. Vær kreativ og åpen for inspirasjon. Jeg tror gjerne på dette, og lengter etter å føle selvrespekten over å ha laget noe som du og jeg kan være stolte over sammen, tenkte jeg og strakte meg smilende ut på benken. Noe nytt og dypere, som at parallelle deler av kroppen kan ha likeartete subtile fornemmelser, for eksempel begge armene eller begge bena, som i så fall kan iakttas samtidig og bidra til å utvide menneskenes bevissthet, og atter nyansere forståelsen av livet, bak livet, bak livet.

En tekst så kraftig at den river folien av all falskhet i verden, og gir deg behagelige fornemmelser i kroppen når du sveiper over den noen ganger. En tekst som klart viser at grunnvirkeligheten er av et annet stoff enn det som er kodet i ord. Hvordan vil ditt liv forandre seg, hvis du går gjennom kroppen enda en gang, del for del like før Torus-passasjen? Gå ikke glipp av din fireminutters spådom for den neste måneden. Ring meg nå, 0906 751 5601, altet snakker tross alt ikke Freezonisk, eller Westonsk. Heller ikke det språket boken jeg tok med meg på innover-reisen var forfattet på. Etter meditasjonen din leste jeg åpningssidene høyt for deg, litt veslevoksent og pompøst, slik jeg innbilte meg at Georg ville ha gjort det.

Flurries of now swirl around as my mind hoover over large industrial buildings, distant chimneys and the ruins of a mining facility. A smoky layer adds to the bleak images. I see ghostlike figures returning their equipment, faces of loss, traces of a hard life, men leaving by the gate in despair, with their heads lowered. The only sounds I hear is the howl of a rising wind singing by the corners of desolated containers, the administration, offices, canteen, welfare-building, the first aid barrack, the stone-crusher and the clock on the tower of the mining lifts with its broken handles, all add to a faint cry of wolf-machinery.

The confident hum from a spotless black sedan touches my ears as it glides through the partly collapsed main gate. The sound of wind and beast drops, to give way to the soft and contemplated voice of a narrator that has accepted his destiny at the age of eleven. This is how I receive the world, he says. I can’t turn it of, the visions is in my head, and I don’t know if they are real or not. It might stem from the collective, multiplexed consciousnesses of the worm-people, like a presence shared by millions on a continent limited by a hole so vast that nobody has yet seen beyond it.

Du rettet deg oppmerksomt opp fra papirene, mens noe i atmosfæren forandret seg. Kanskje dommen mot deg og venninnene dine hadde oppslukt deg mens jeg leste. Noen av dem kjente du fra før, andre ble du kjent med i løpet av prosessen. Da jeg var ferdig kikket du ned på dine egne ark, og begynte å lese fra dommen med beskjeden, helt og holdent knust pust. Den åpnet med å beskrive deg ved navn, fødselsdato og adresse. Din sivilstatus, forsørgerbyrde, inntekt og formue. Dato for tiltale ved tingretten i Freezonia City, for overtredelse av straffeloven §195 første ledd annet straffalternativ, for å ha hatt lystig omgang med en voksen gutt, og den lystige omgangen var samleie. Grunnlaget for dette, leste du med et sukk, var at jeg en gang i oktober det året vi ble kjærester forledet deg til å masturbere, og gjennomføre lyst med meg.

Jeg kjente godt denne teksten og lukket øynene for smerten den rommet. En gang i juli eller august to år senere hadde Rebekka sam-lyst med deg, samt at hun munnlystet deg, fortsatte du. November samme året var det Bentes tur til å munn-lyste deg. Januar året etter var det Monica som ikke klarte å styre driftene sine. Hun masturberte deg, munnlystet og fikk deg til å masturbere seg, og munn-lyste hennes kjønnsorgan. Samme dag og samme sted overtalte Monicas bestevenninne, Nina, deg til også å la henne munn-lyste penisen din. Du så opp fra det simple kopipapiret dommen var skrevet på. Vi visste ikke en gang at loven ser like strengt på munnlysting som sam-lysting, ja ofte står det sam-lysting, mens det som egentlig skjedde var at vi ga deg et lekent kyss på tissen. Som en tilleggsstraff, eller kanskje bare fordi jeg ikke er vant til domstolenes manér, virker det som dommen bevisst er formulert så ufølsomt og grovt som mulig.

Punkt ll gjelder straffeloven §195 første ledd, første straffalternativ, for å ha hatt lystig omgang med en gutt på over 18 år, mens vi var barn. Her kommer den første kjæresten din på banen, Junkie-engelen. Hun ble dømt for å ha lystet deg med hånden en rekke ganger mellom august og desember det året vi og vennen vår traff hverandre, og du ble sammen med meg. Det var Junkie-engelen som til slutt meldte seg til politiet, og dro alle oss andre med seg inn i sjalusidramaet sitt. Året etter, en gang mellom august og april - august og april -, masturberte både Bente og Benedikte deg en gang hver. Det kan ikke ha gjort spesielt dypt inntrykk, siden ingen av dem klarte å tidfeste det bedre. Tilsvarende; en gang mellom august og oktober, overtalte Sofie deg til å føre en eller to fingre inn i skjeden hennes, mens hun masturberte deg. Det likte hun nok godt, sa du og flekket tenner.

Januar året etter kom Thelma på besøk, og blant alt dere snakket om, alt dere gjorde, ømheten og støtten dere ga hverandre var det bare en eneste detalj Dommeren og Anklagerknekten var opptatt av, sa du med skjelvende stemme, og det var hvorvidt hun hadde berørt penisen din eller ikke. Jeg hørte hvor sint du var, som om det var min skyld, og delvis var det selvfølgelig det, men loven bryr seg ikke.

Hadde vi levd over grensen, på utsiden, i Neutronia, ville det vært jeg som måtte ta straffen. De 35 unge overgriperne ville i deres rettsystem være ofrene, og antakelig blitt invitert til offentlig stening. Da hadde det neppe blitt noen bok, sa jeg med litt svart ironi. I Westonia ville ikke våre handlinger gitt grunnlag for noen sak i det hele tatt siden de har en annen alders-skala. Det er altså ganske tilfeldige årsaker til at det ble du som måtte sone for vår kjærlighet.