Multiplex, mandag morgen, første kapittel

00 – 01

Nattens slepende pust trakk teksten inn på arket, ord for ord i tissetrengte, omtåkete avsnitt, fra flere kombinerte bevisstheter, på tvers av fontene; tidene, stedene viklet inn i hverandre som et surium. Jeg vred meg i sengen og visste at jeg burde lette på trykket, men kviet meg for å slippe taket i lakenets avtrykk av drømt drøm, duften av erigert savn, av jordslag i kantene, fra de råtnende åndedragene som fikk meg til å blande følsomheten for mygg på soverommet med en flokk svaners raspende stemmer, fordreid mellom evnen til å la meg elske, og panteverdien av bakeoppskriftene du reiste fra.

Jeg er i muld, i jord, i leire; åler meg frem mellom røtter, viker for steiner og lever av kompost. Er tapper, beholder troen og følger stripene av smeltevann der de tegner et kart på min nakne mage. Lyset som skinner i ditt hjertes hjerte kanaliserer meg, kjemper seg frem under bekker og over åpent fjell, der ikke en gang mose eller is gir beskyttelse mot ulveskyens klo, eller månen som trekker og trekker, der den subber forbi bare noen mil fra smultringplanetens overflate. Nei, se ikke opp, ikke tenk på det, ikke nå. Stol på deg selv, vær tilgjengelig. Vi er med deg. Vi er dine sanne guider.

Du reiste deg fra frokostbuffeten, gikk ut på dekk og lot det mangefasetterte blikket ditt ri på et gufs fra fjorden. Det trenger seg inn i sovecontaineren min, modulert på Svanesjøens innledende harmonier; en halvtone opp, så en avventende halvtone mens mor sakner farten og plukker usynlige blomster utenfor barneskolens port.

Du har glemt hvem du virkelig er, men i dypet husker du nok til å finne hjem, til leiet der jeg drømte om å åpne meg for en tidligere versjon av meg selv, og stå ansikt til ansikt med det blåfrosne hylsteret mitt virkelige potensiale befinner seg i, mens det skrur seg gjennom sin egen sårbarhet, innhyllet i kjøleslapsets geleaktige slim. Taramt-ta-tam, og i moll; taramta-tam, og opp; taramt-ta-tam, og ned igjen; taramta-tam.

Ned fra fjellene, riflet av rå hevntanker stukket inn i skyene innenfor Freezonia City, inn i lyngen og gjennom skoger av ugjennomtrengelige røtter og torv, til jeg støter på de underjordiske landbruksområdene som fórer oss. Du har i deg minner fra kilden, og veien tilbake. Sporene, slimete, slepende, hvileløse, søkende mellom leireflåtene, de råtnende, parasittbefengte pilarene som containerfundamentene står på, kanalene og T-bane nettverket. Men du behøver ikke forhaste deg med å returnere, for i sannhet er det en plass for deg på Torus.

I essens kan jeg minne om en blanding av møll og muldvarp oventil. En hybrid av forvirret styrke og smidighet med rader av sylskarpe tenner som en slags borekrone rundt hodet. Du har en oppgave å utføre, og vi er med deg. Vi forlater deg aldri. Vi er bærere av din sjel, på vei, roterer, sparker fra, presser oss fremover, ikke helt uoppmerksomme på våre spesielle egenskaper, og morsomme måte å bevege deg på. Selv når du har mistet deg selv, er vi her.

Jeg reiste meg, åpnet døren og møtte ditt kjente, hjerte-formete kneler-fjes, delvis skjult av pelskraven. Kan jeg få komme inn?

Din stemme og plutselige tilstedeværelse forstyrret min drøm om å sende, motta og skape lys i verden. Jeg befant meg så alt for brått foran en andpusten myte av Mantis slekt, men du ventet ikke på svar, gikk bare inn, satte fra deg kofferten i entreen og skygget for det skarpe gjenskinnet av en falsk berømmelse, røpende en glød av nærsynt lyst i noen av dine øynes segmenter (som forheksete mynter på bunnen av en bekk). Bli ikke motløs av din litenhet, hvisket refleksene mens jeg fikk kontroll over kroppen igjen, og trakk meg tilbake til kjøkkenet for å mele ansiktet. Sårbarheten din er et essensielt aspekt av ditt samlende åndedrag. Angsten din en nådens angst, mer verdifull enn noe annet.

Hele vårt samliv har du slitt med tålmodigheten overfor denne feminiserte forfatteren av Liguster-art, en hårete hvetemann ingen forstår, med en profan lengsel etter hulrommene i bakken under de værslitte containerne ved byens utkant. De kjærlige vibrasjonene fra perifere samfunn med egne kransystemer og metallisk energi, virker beroligende på mine fremtidige hender der de svever i et luftfartøy over overflatebaserte lengsel-linjer; rør som frakter varer og folk, før de og kraftledningene forsvinner under Torus overflate når de nærmer seg gruvetårnet, søppelfyllingen, og Kommandørens private jaktskoger utenfor de rike forstedene. Ditt lys er et levende lys, et lys med bevissthet, et lys med hensikt.

Jeg kjenner meg temmelig fragmentert i disse avsnittene, der vi møtes i form av mange deg og mange meg, viklet inn i hverandres munnpartier som forvirrete edderkopper, spinnende gjennom rekkene av millennia. Alltid oss to, bare oss to, mens vi prøver å pakke den andre inn i silke. Jeg var din barndomsvenn, ble din kjæreste i kiosken, på posten og bensinstasjonen, en fremgangsrik gaga-grunder, fattigforfatteren på fyllingen som du reiste fra, den nyutdannede helbrederen du kom tilbake til, intensjonen som forstørret lyset. Jeg er også ditt hovedoffer. Den som vår historie fortsetter å tære på selv etter utholdt straff, til siste versjon av «deg» ankom denne tidlige morgenen, og spaserte inn på kjøkkenet ved tidslinjens ytterkant.

Jeg vet ikke en gang hvor min libido slutter, og dine skjelvinger begynner, stammet jeg frem med spor av tårer i mitt støvete ansikt. Faktisk er det veldig enkelt, svarte du. Siden du er av lys, kan du ikke se deg selv tydelig, og overgrepene du ble utsatt for kommer tilbake som skrift i pulveret. Så omfavnet du meg, og holdt meg.

Sist gang du forlot meg, for å sone resten av straffen sa du at jeg skulle skrive, bølge på bølge, om menn som har det slik som meg, la jeg til og klemte dine bryster. Det du oppfatter som deg selv er bare strukturen som holder lyset på plass, sa du trøstende. Kanskje du bare sa det for å få fri fra denne fragmenterte personen, som ofte svetter i søvne, tenkte jeg og løftet blikket.

Hva kommer du for, egentlig? spurte jeg, mens jeg så for meg meg at livet kollapset og styrtet sammen under føttene mine ved tanken på ditt svar. Du mumlet noe i tråd med prosedyrefeil og urett, et ønske om å vekke til live et forhold som sluknet, og lyse mer. Det er et lys så fint, så lett at du ikke kan oppfatte det.

Jeg ønsker å forstå hva jeg kommer fra, og betale tilbake for smerten jeg påførte dem jeg elsker, erklærte du, og berørte mitt indre barn med dårlig skjult misunnelse. Jeg hørte meg selv si at jeg gjorde som du sa, fremdeles skjør etter at du forlot hjemmet vårt, en brakke vi bygget på en mark av nedvalset skrot like ved ulykkesstedet som ble så avgjørende for livene våre. Der skrev jeg, i hvert fall en begynnelse, om hvordan jeg mistet deg og mor i nedturen.

Det er naturlig å famle litt i innledningen, la du til med et lite ironisk smil da du samlet håret i nakken. Blikket ditt ble hengende i luften, og det oppsto et skifte av polaritet. Har guttene funnet seg til rette her? spurte du med en sår, tynnkledd stemme av omsorg og skam. Jeg nikket og justerte månelyset fra et panel bak mine mentale gardiner, hensatt til forestillinger om min egen mor, og hvordan hun dag etter dag utforsket den sjette sansen i dansen, vandrende forbi haugene av løsord utenfor operaen.

Kommandørens ville snøfnugg-sekunder virvlet opp foran ansiktet hennes, klebet seg til luggen, og la seg i fonner av oppmåkt korrektur og dårlig samvittighet bak henne. Gud er også i lyset som slukner, og jeg husker hvordan mors kamp senere inspirerte Kommandøren og meg til å utvikle svermere som håndterte CyberCity beboernes overgang fra én virkelighet til en annen, uten at de nødvendigvis måtte gjennomleve en døds-opplevelse. Det ga oss voldsom suksess i oppstarten av DataSafe.

Jeg ristet tankene ut av hodet. Bare bak bollene dine du, men slå av ovnen før du går, sukket jeg og stakk tungen opp i ganen for ikke å miste kontakten med kroppen. Jeg er vant til å bli forlatt, og beredt til å forkaste mine gamle ideer, fortsatte jeg. Mor reiste uten problemer fra Stefar og meg for å bli ballerina. Stjernesolist, kursiverte jeg og kjente på mitt indre barns sorg over hvordan de tilfeldig rullete diktene og kaffesneipene dannet en sti av bokstaver gjennom ungdomstiden, og etter hvert samlet seg i et manuskript om menn som har det som meg. I prosessen lærte jeg å se etter en bedre fremtid mellom linjene, og la mor krysse veien når hun selv vil.

Jeg ser det som en realisering av nåtidens latente muligheter, mumlet jeg med et stikk av bitterhet mens en uventet ereksjon skylte gjennom kroppen. Mor til knes i løytnantshjerter, med solnedgangens prismekronelys på de hvite ørevarmerne. Det er ikke så mange som blir kallet for å gjøre det arbeidet vi gir deg.

Å, du syntes alltid så synd på deg selv, sa du og strakte dine følsomme armer mot overskapene. Vi ventet tålmodig. Før vi fant det rette bakeutstyret var vi blomsterbarn, husker du? Vi blåste i forventningene, men beholdt troen på nabolagets svanesjø. Ja, ja, jeg er også av solen, tenkte jeg, og lukket øynene for strålene som stupte inn mellom slitte, rustflekkete containerblokker, prydet med tegn fra et univers jeg ikke forstår.

Jeg tok et bad for å uttrykke meg i det asynkrone vannet ved Kommandørens kurssted, og dusjet min nervøse varebil, skjelvende i etterdønningene av en kaotisk drøm om uryddige bunnforhold. Når jeg snakker vet jeg at jeg kan berøre ditt hjerte. Så, hva gjør jeg egentlig her? Jeg vil jo bare være sammen med deg. I stedet deltar jeg på et kurs hvor det er sannsynlig at jeg må være lystig sammen med andre, for etterpå å måtte formidle det videre til deg, og kanskje gi deg permanente sår i prosessen. Ved å snakke, vet jeg at du vil begynne å huske hvem jeg er, eller er det virkelig noe å hente her, for oss begge?

Jeg er så redd for å miste meg selv, synke og ødelegge følelsene du fremdeles har for meg, uten å oppnå annet enn angst, anger og skam. Ved å huske meg, husker du deg selv. Det er heller ikke noe ufint ved å lyste med dem man vil, kommenterte du, og knyttet det gamle hummer-broderte forkleet ditt i ryggen, kanskje med en understrøm av energien som fremdeles hang igjen fra siste livmor-utløsning. Du husker hvor du kommer fra, ikke sant? Og ved å huske hva du er, husker du hvorfor du er her. Det viktigste er å bryte ned egoet, og røke ut så mye avhengighet som mulig.

Da jeg satt inne hadde jeg nok av tid til å gå på kurs, sa du med en flekk mel på venstre følehorn, oppslukt med å måle opp ingrediensene. Hver gang du berører et annet menneske, for eksempel, kommer det mer glede inn i verden. Jeg har også lyst til å bli en hel, tryg og bevegende mann, sa jeg og ga opp tanken på å hjelpe deg med bakingen. Det var ditt prosjekt, ditt bidrag til å sette denne delen av historien i bevegelse. Hver gang du handlet fra din femininitet ble jeg grepet av et ønske om å bli en mann med et godt forhold til egen maskulinitet, fortsatte jeg, og åpne for å gi mer kjærlighet, voksen nok til å lese overflaten av et opprørt hav; stolt og myk, varm og bestemt, en trygg vegg som du kan stå i le av mens du rører fingeren rundt i det grumsete gjærvannet. Hvert øyeblikk er hellig, hver gest er viktig, hver handling har en konsekvens. Jeg ønsker også å gi deg motstanden du trenger for å utvikle deg videre. Fint, sa du. Er det greit at jeg setter på miksmasteren?

De forvitrete bokstavene på de stadig skiftende containerveggene, og solens reflekser i en fjærprydet sjø, lokket meg bort fra barnslig sannhet og impulsivitet, noen ganger til en tilstand av språklig tilgjorthet i matlagingen, og slaveriet som kjennetegner et snakkende sinn. Jeg vet, at ved å være i bevissthet kommer verden til bevissthet. Jeg må bare komme meg ut av mitt eget hode, også inspirert av din kommentar om å skrive for de mennene som har det slik som jeg. Jeg håper virkelig at det kan frigjøre oss. Du, en sonet kvinne midt i et hjemkomstritual, og jeg, trekvart hundre kilo angst og skyld. Den type mann som tyr til pennen for å forstå seg selv, du vet.

Du er en sentral del av dette, du har en rolle å spille, og jeg har, apropos, alltid ment at å komme samtidig er en god, men ikke særlig praktisk ide, la jeg til mens jeg diskret snudde bunken med ark på kjøkkenbordet. Man har sjelden noe å tape på å bestrebe seg på å bli enda helere, ropte du gjennom mikser-støyen. Uansett, selv når vi takker deg for din villighet, for ditt mot og for at du bryr deg, vil egoet prøve å unngå sannheten. Den vil finne nye måter å holde deg fast i en materiell drøm. For sannheten er at vi alle er døde, eller på et av Kommandørens workshops. Det finnes ikke noe levende her, bortsett fra den durende blandemaskinen.

Da det var min tur til å introdusere meg selv i ringen var jeg allerede fylt med uvilje mot stedets kvinner, og håpet at du kunne sanse min dype separasjonsangst på tvers av tid og rom. Jeg reiste meg og talte om at alle her er brødre og søstre, og at det første kurset, som du hadde vært alene på, overbeviste meg om din sanne natur. At lyset venter på oss, at vi før eller siden kommer tilbake til kilden, og hvordan det har forandret vårt lystliv. Er det mulig at du i enden av dette dokumentet vil forstå språket mitt bedre, og i møtet med disse linjene bli kjent med en versjon av meg som det likevel er verdt å respektere, kanskje til og med beundre? la jeg nervøst til og klappet på notatene.

På den tiden tenkte vi at vi ikke burde ta kursene sammen, dessuten satt du inne. Likevel hastet det ikke med å komme hjem, ikke enda. Du nikket mens du blandet det våte med det tørre. Men jeg kom i tvil da jeg så hvordan et av de andre parene koste seg, og smilte så varmt da jeg beskrev vår gryende affinitet. Vi er sammen med deg der du er, sa du og la den klamme hånden din varsomt over på min bordside, drapert i bakerester. Jeg har lagt fortiden bak meg. Når bollene er ferdige har jeg tenkt å redigere om boken din, og gjøre den sannere. Arbeidet du gjør har en større og videre hensikt.

Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville misbruke meg selv, eller gjøre meg motløs ved å kose med noen jeg ikke har lyst til å kose med. Så lenge din sannhet vedrørende hva som skjer i verden ikke overskygger min, pep jeg da din andre hånd etablerte kontakt med min mangelfulle potens. Det er ikke så galt, og mer sannhet er bare bra, nikket jeg, halvt ute av meg, skrekkslagen ved tanken på å bli besudlet av de løse fuglene. De virket frastøtende på meg, kanskje fordi jeg ikke hadde lystet meg selv, eller ejakulert på en stund.

Men viktigst var det at din bemerkning fikk meg til å tenke på eden som en mye modigere versjon av meg skrev ned i skolekladdeboken: At jeg til tross for språkets fengsel skal prøve å være så ekte, sann og ærlig som mulig.

For vi er ikke motløse, tvert i mot, vi er fulle av håp. Kanskje alt det vonde som har skjedd mellom oss kunne ha vært unngått, spekulerte jeg, om jeg bare hadde tatt min daglige tur og øvelser, og visst hva ærlig, ekte og sant, i sannhet betyr.

Den første teoritimen handlet om å la være å ta ansvar for andres oppvåkning, og hvordan dopamin- og oxytocin-nivået synker til en bakruslignenede nedstemthet etter menns ejakulasjon og kvinners klitoris-orgasme, forklarte jeg, fremdeles bedøvet av en lengsel tilbake til vårt samlivs unge, ulovlige dager, da blodet hamret i lemmet helt av seg selv. Det gjelder å slappe av i pc-muskelen, åpne anus, og myke opp kvinnens skjede, skjedevegger og livmorhals, sa Kommandøren på kurset.

Noen av deltakere begynte å lene seg på sine naboer i sirkelen, og stryke hverandre med en hånd eller arm for å hjelpe den andre med å finne sin egen indre bevegelse. Jeg kjenner kraften din, forklarte jeg for å riste meg løs fra den romantiske drømmen, og slippe deg inn under trusekanten, til sannheten om hvem jeg i virkeligheten er. I bakgrunnen, forbi vårt forholds horisont, kunne jeg høre fjerne blaff av Svanesjøens innledende takter.

Prøv å ikke ejakulere på tre uker, messet Kommandøren, mens jeg igjen fikk denne Deja Vu opplevelsen av mor som plukker nyutsprungne Rothbarder i skogen hans, uten å ane at fornyelsestiden på dopamin i hjernen snart vil forvandle henne til en ærgjerrig svane: 17 dager i bakrus, kun interessert i egen karriere, og 21 dager før oxytocinnivået igjen når normale verdier. Disse faktaene kom som et ekko fra en annen virkelighet, som om svermerne slet med multipex-problemer, eller kanskje jeg bare hadde utviklet en overfølsomhet i kastene.

Etter den perioden vil dere føle dere mer oppspilt og glade, påsto han, men jeg må si jeg hadde mine tvil om å skulle hjelpe andre til å finne sine egne kilder. Jeg stirret opp i det panelerte taket og leste, i beroligende kvisthullspråk, at han som ikke vet noe, heller ikke kan ta feil. Det er meningen vi skal holde oss på 60-70% opphisselse mens vi lyster våre kvinner, og avslutte uten topporgasme, sa jeg mens du bøyde deg over meg. Jeg kjente at jeg egentlig hadde lyst til å sitte i ro et par minutter til, men sa ikke noe.

Kom du virkelig tilbake bare for å bake de bollene? spurte jeg, og begynte å snakke litt stakkato om kvinner som er i sine maskuline skjold. Den som vet alt kan ikke komme opp med nye overraskende sannheter om halsen, skjeden og baken, selv om lyst kan være en av de mest fantastiske opplevelsene man kan ha, sa du og vippet meg forsiktig bakover slik at du kunne sette deg til rette på fjeset mitt. Vi elsker deg så høyt fordi oxytocin, som er et av de meste berusende stoffene som finnes, frigjøres hos både menn og kvinner i orgasme-øyeblikket. En stund hadde jeg vanskeligheter med å høre hva du sa, til du bøyde deg forover og munnlystet meg med størknet morgenspytt i vikene.

Jeg strevde med å føle noe særlig, bortsett fra panikkens krypende, kalde føtter der de slepte seg opp langs min hårete rygg. Du behøver ikke føle deg alene med dine aggressive og besettende tendenser. Det er bare testosteronet som gjør deg slik, tenkte jeg. Ta meg, ta meg bak, ropte du med gjær i blikket, og begynte å skjelve, som om du prøvde å riste orgasmene ut gjennom krokene på bakbeina.

Sannheten er at vi aldri er langt fra deg, hørte jeg deg mumle, og jeg beundret hvordan du henga deg til ristingen med et avklart, uredd blikk; fullere og helere enn jeg noen gang var. Vi ber deg bare være den du er, og at du når dine mål. Javel, da min forrige kropp ristet i dødskramper, over hardpakket kompost og søppel utenfor hjemmet vårt, prøvde jeg å delta med en lignende følsomhet overfor den vasopressin-dopete fotografen og hans kvinnelige programleder. Hun hadde et skinnende, stripete, kornfarget bånd i håret. Noen uregjerlige krøller struttet som en fontene av ungdommelighet. Perfekt nakke, lys hud og en føflekk mellom skulderbladene.

Jeg som håpet at min følsomhet ville redde meg fra offerrollen, sukket jeg, fortvilet over min slappe soldat. Det er mange hjerter å berøre, mange sjeler å ta vare på, mange mennesker å vekke opp, men du hørte meg antakelig ikke lenger. Sant, jeg hadde for lengst blitt en mester i svak penneførsel og anstrengte støt, fortsatte jeg, og fra disse linjene av usikker, vannete ordsørpe steg tantes lange, kraftige strømpebuksebein ut av veteranbilenes teknologiske, politiske og økonomiske tidehverv. Alt dette som fletter historier av dysfunksjonell lyst, inn og ut av hverandres fingre og munner, som et mylder av bevissthetsstrømmer, på tvers av tid og rom. Det var vår besettelse fra starten av.

Det var også ganske vanskelig å finne deg, sa du lett anklagende da du hadde fått pusten tilbake, returnerte til kjøkkenbordet, og fortsatte å kna deigen med Torus’ vakreste hender. Vante hender, brukbare, smidige, lystne og helbredende hender som jeg både liker og ikke liker å forestille meg i kontakt med andre. Vi er her i lys, og du er her i materie. Dessuten er det ingen som blir født hele, derimot blir vi født med muligheten til å bli det, tenkte jeg og reiste meg. Som mor gjorde da hun henga seg til dansens ladete forventning om ekstase i en pas de deux med sine egne helbredende egenskaper. Du er våre hender, våre øyne. Du har ingen ting å frykte fra oss. Alt dette skjøre, kjønnslige mitt barn, vi ber deg ikke helbrede alene.

Kan du klø meg litt på nesen? spurte du lattermildt og lagde kaninfjes. Fingrene mine er fulle av bolledeig. Jada, sa jeg, klødde i vei og skrudde samtidig av vekkerklokken. Vi ber deg åpne deg og samarbeide med oss, og først nå gikk det virkelig opp for meg hva som var forventet. I forlengelsen av tab og qwerty lette jeg etter noe som kunne stimulere min opphisselse. Du begynte å sprelle med de lange, nakne bena, som om du prøvde å komme til ånd ved å trå vannet forbi ordene som er hos Gud, ja ordene som er Gud. Se på livet ditt, og du vil se at du er en helbreder.

Når det gjelder min triste tilstand, var den enkleste veien til ereksjon alltid dette noe som får folk til å åpne hjertet, og å bruke minnebildene jeg har av deg i sving med andre menn før det første kurset, før avspenningen av kropp og sjel. Den biten var forresten fantastisk. Å få fire par never stukket inn i kroppen var som å bli født på nytt. Jeg ga alt, skrek meg hes, fikk skjelvinger og toppet sesjonen med latteranfall og gråt. Mot slutten av øvelsen måtte jeg igjen tenke på hva det egentlig er som skremmer meg her. Hvorfor føler jeg meg så konfrontert av disse lettsindige kvinnene, når du så lett trekker til deg kåte menn?

Til nå har jeg prøvd å unngå kontrakten, kanskje av angst for å finne en ubehagelig sannhet i spalten mellom å elske og å elske. Som hovedperson i sin egen roman spiller denne forfatteren rollen som omvendt etterforsker, med ønske om å levere, vise seg som mann, være sterk, elske kvinnene i senk, etterlate dem som gjennom-lystete aspeløv, noterte vennen vår. Vi lever nesten alltid utenfor oss selv, og livet er som en evinnelig adspredelse når vi ikke ser oppgaven tydelig foran oss. Egoet tørster etter å bli anerkjent og akseptert, av alle, hele tiden, og aller helst fra deg, hvisket jeg.

Så da jeg valgte å følge din oppfordring, i kraft av mitt aldri hvilende hode, avleste jeg mitt sinns minste aktiviteter og så at alt kan oppløses. Det du må forstå er at det først er når du begynner å hjelpe andre, at vi kan hjelpe deg. Den etterspurte handlingen berører vårt sinns mest isolerte pixler, av-fortryller det mystiske, og demonstrerer at kjeder av slutninger og logiske sammenhenger er som en eneste lang insisterende bevisførsel mot befolkningen. Der etterforskeren bruker deduktive metoder, visste jeg at jeg måtte strekke meg lenger, og dypere, stoppe opp ved, fundere over, og blande sammen alt som faller meg inn, selv den mest hverdagslige ånden under forhuden på fyren du sist var sammen med. Når du gir slipp på tilværelsens små besettelser, åpner du deg for det store.

Dine personlige problemer er ikke viktige. Mens du spiste din forrett på kursgården, beveget vi oss i elliptiske, livstruende satellittbaner som også hisset opp angsten for å miste henne. Det var tanken på ham, på vekten av dine hender mot hans rygg, som fylte buken med puddernoter, aldehyder, appelsinblomst, rose og lilje. Du er nemlig ikke dine vanskeligheter.

En etterforsker har behov for et klart definert prosjekt, uten for mange impulser utenfra eller kunstige stimulanser. Minn meg på at jeg skal lese høyt for deg hva vennen vår skrev om bokserien din da den kom ut for første gang, sa du, mens jeg gled inn i rytmen som skulle til for å vedlikeholde en brukbar hardhet. Besettelse skaper smerte og problemer. Sinnet gjør opprør mot stag-nasjon. Jeg må til bunns i ubehaget, og kanskje enda litt lenger.

Gi meg problemer, gi meg arbeid, gi meg det mest kryptiske kryptogram, tenkte jeg som barn, på vei til skolen med kritikervennen min og hans venninne. De ga meg allerede da en intrikat analyse av mitt verk, i sin egen private atmosfære. Jeg kan klare meg uten kunstige stimulanser, sa jeg, men jeg avskyr eksistensens kjedelige rutine, særlig når alt jeg skaper med mine tanker avfeies som illusjoner. Når jeg så gikk fra dem med hele mitt ordforråd på en pinne langs bycontainernes riflete overflater, og deres gåtefulle, rustangrepne vegger med fragmenter av graffiti, som får nye meninger når containerne stables om, kjentes illusjonene i språket ekte. Ratatatatata, jeg er den Freezoniske solens gutt. Søndagsbarnet ingen kan løpe i fra; ratatatatatata.

Det slår meg nå, mens jeg skriver, at jeg hele livet har utsatt innfrielsen av dette viktige løftet. Med alle problemene, som du tror er så viktige, tenker du at du ikke kan begynne å hjelpe andre. I stedet drev jeg med andre ting, selv om jeg i dypet av meg selv visste at jeg holdt tilbake det aller viktigste; at jeg ikke var sann, ikke ærlig, ikke en gang visste hva jeg følte fordi jeg ikke hadde noen indre dygd å måle meg mot. Det er alltid godt å være nær og inntil, dessuten liker jeg å lyste, sa du da jeg entret deg fra en annen vinkel. Hvis du ikke tror du kan begynne å hjelpe andre, fordi du først må hjelpe deg selv, er du i en felle. Allerede på vei til skolen den sommerdagen da jeg møtte deg for første gang, ante det meg at vi hadde denne tanken bak tanken felles. Å, ja, sa du i respons til mine rekonstruerte støt. Ja, ja, ja, kjærligheten vinner over alt, selv tastaturet!

Du liker det jeg gjør med deg, men hvis jeg fortsetter å snakke om kroppen og åndens mysterier, har du ofte kommunisert tilbake i et språk som dekker over dine naturlige impulser. Nå må du ta lyst-edens forhold til helse på alvor, og den generelle hensikten med livet. Kvinnen som forvalter av sunnhet og mening. Du har en kontakt med oss, inni deg, med energiverdenen, åndeverdenen, en verden av guider og lys. Det minnet meg om at du, i likhet med alle kvinner, hele tiden er under kollektiv tiltale, og at jeg må huske å legge frem boken så jeg har noe å lese på når vi reiser.

Har vi forresten pakket alt? stammet jeg, og prøvde å nå et klimaks mens jeg både var mottakelig og fast, uten å dosere, som du kaller det. Jeg så meg nødt til å spe på med enda mer detaljerte lyst-bilder fra minnearkivet. Vi handler gjennom deg, og på grunn av din kontakt med oss kan det være at du bryter en ny, enda ikke allment kjent morallov, ved å ligge slik under meg, tenkte jeg, mens jeg forestilte meg alle de du har hatt, som har stirret grådig på kroppen din mens de har ligget med deg som jeg gjør nå.

Det fører til en bevegelse inni meg når jeg tenker på hvordan de har slukt ansiktet ditt, håret som skjelver og tover seg på leppene. Disse bevegelsene berører og fører andre til deres egne bevegelser. De har sett lysten i øynene dine, slikket dine erigerte brystvorter, kjent magen sin mot magen din, og fylt opp kjønnet ditt med sine pumpende lem.

Hvis du ikke bruker gaven, vil du oppdage at du blir overmannet av problemer, sa du, for å følge opp en løs tråd i samtalen. Mulig det, svarte jeg. Kanskje min måte å vie meg til helbredende handlinger er å skrive mest mulig detaljert og sant om de ting som har skjedd med oss. Jeg har gått gjennom alt materialet, Kommandør. Det var forøvrig tiltalte som dro i gang denne morgenøvelsen, formodentlig med tanke på at det ville hjelpe meg gjennom en strevsom dag. Jeg låner henne gjerne ut, la jeg til med en liten latter som ikke virket helt hjertelig.

Det vil si; jeg vil helst være tilstede når du lyster med andre. Nei, dommen oppsto i tingretten fordi du prøvde å stoppe den helbredende kraften, sa du. Senere ble den skjerpet i lagmannsretten, som en ekstra straff fordi Dommeren mente jeg og venninnene mine utsatte deg for ekstra belastning ved å ta saken videre. Jeg holdt inne, og tenkte at det er best å være til stede, følge med, og heller bli opphisset ved synet, minnene og måten du hardner til i skjeden når du nærmer deg klimaks, enn å fortape meg i bevisstheten rettet mot barna i naborommet.

Du har viet deg til helbredelse gjennom ordene fordi du skjønner at det ikke er noen annen vei, konkluderte du i det jeg strammet alt jeg kunne, så deg for meg i de groveste situasjonene beskrevet i dommen med saksnummer 10-048232, og fikk en forsmak av lystige høyder da jeg este ut og sprøytet min uro inn i deg. Jada, jeg forstår at å hjelpe andre er en sann og ærbar vei, men jeg vet virkelig ikke hvem som har ført dommen i pennen. Kanskje Anklagerknekten selv. I hvert fall er det gjort med en velutviklet sans for det tørre, juridiske språkets pornografiske potensiale.

En salig ro omfavnet mitt herjete lingam mens jeg smeltet over deg, fullstendig klar over at mye gjenstår. Det var omtrent på denne måten vi lystet når du var tilgjengelig, gjennom et liv av levende, sansende, interagerende grovt salt. Vi må pakke og komme oss avsted, sa du og klappet meg på ryggen med krone, løve og øks. Selv om de andres lidelse er din lidelse må vi få alle inn i bilen. Da blir min glede din glede. Reisen til Inn-Freezonia starter her, og rett kopi er bekreftet av signaturen KRM.

Din blotte tilstedeværelse er helbredende, hørte jeg deg si på vei til badet, mens jeg tenkte at denne boken kanskje kan bygge en ny bro mellom oss. Vise oss veien tilbake til løvetennene bak bussholdeplassen den våren da kirkeklokkene ringte inn til vårt første kjærlighetsmøte. Det er din energi som healer, ropte du fra toalettet. Utløsningens bakrus hadde alltid hatt en melankolsk effekt på meg. Selv som prinsesse, kronprinsens datter, var ikke du og venninnen din blant de kuleste, og derfor var dere også underlagt barne-rikets strenge maktstrukturer. Din eksistens forårsaker helbredelse i andre, gnålte du videre. Vennen vår og jeg var noen år eldre, og ville innvie dere i klubben for de som har smakt andres lepper.

Jeg kjenner at det er på tide å stå frem med hvorfor det er slik, og bli gjenkjent også i kraft av vår natur, våre gjerninger, spesielt mine, tenkte jeg. Min Stefar fikk også en dom for svindel, underslag og tyveri. Det vekket ham, og senere ble han englevakt. Jeg gikk gjennom begge sakene i håp om å kunne by retten nye opplysninger i en eventuell anke.

Kom nå, så drar vi. Det var forøvrig mange andre som også ville fortelle, alt fra historier om gjæret vinning, til min versjon av jentenes uforskyldte overgrep. I sladrespeilet så jeg tre av barna våre, pluss en niese, sette på seterekken bak meg i bilen. Du satte deg inn ved min side, og spente setebeltet ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse.

Kanskje ble du lettet over at vi kysset. Du sa i hvert fall at jeg var den beste i prinsesserommet, selv om jeg muligens forledet deg til en handling som voldte tap for deg, eller din familie. Likevel viste det seg jo at dine illegitime kyss ble bestemmende for dine fremtidige valg. Mine også, forresten. Smaken av deg holdt meg oppe om natten, og ga meg dybde og utstrekning i et reisespråk som besto av skilt, merker, reklame og figurer langs veien til luftplassen. Ord som Scania, Assistanse, Freebuss, Brunvoll, Sprinter og Forsvarsbygg traff øyet langs den grå åren av gummidekk mot asfalt, mens bølgende, grøn sommer drev forbi.

Luftbussekspressen, Sigurd Furulund, Kanda, Fiskebilen, Birb, LRN dukket opp før South Los Santos. Jeg tenkte på den kaotiske samlingen av Freezonia, de endeløse skogene, og fjellene vi snart skal sveve over. Crosscountry, Diplomis, Buss og opptog i gatene, Birkebeinerbrød, Bakers, Gimmler, Linjegods, TIR, DFDS, Knapen, 4wd, Departure, Avgang og fremme, i en tid der tre politisk og økonomisk ustabile makter deler Kryst, vårt kontinent. Følte du noen gang avsky over aldersforskjellen mellom oss? undret jeg. Følte du at du hadde skaffet deg noe uberettiget, eller opplevde du rett og slett kysset som så stort at du begynte å måle alle kyss deretter?

I det følgende skal du få høre begynnelsen på mange historier. Noen ganger kan det være vanskelig å forstå det konseptuelle i fremstillingen, som for eksempel at tantes fot, i forlengelsen av hennes ben, som knuste restene av en hjemmerullet sigarett mot fortauet, fant det nødvendige feste til å løfte kroppen ut av baksetet, og opp på samme nivå som ved fortellingens slutt; der alt flater ut i fred med Gud i himmelen; sila, samadhi, panna. Det er min plikt å øke bevisstheten hos vesener som deg, så du kan ta plass i verden.

Det var en helt annen deg som kom tilbake, og som står på kjøkkenet mitt og snakker om vanskelighetene du hadde med å finne meg i containerjungelen. Da jeg gikk av båten lukket jeg øynene og ba, sa du, og knadde rosiner inn i bolledeigen. Ba om at så mange som mulig vil jobbe sammen for å redde planeten vår, og at veien dit må være ransakelig. Dessuten, siden jeg så lett kunne få de jeg ville ha, fortsatte du, valgte jeg ut de som likte lyst og moro, og håpet at de ville meg vel. I dypet av din sjel husker du meg, om ikke annet så av angst for å skuffe, eller skuffe deg selv ved å avvise en mulighet for nærhet.

Du støttet deg mot bordet med begge dine melete hender. Hva om det ikke er plass til flere i døden? stønnet du. Jeg tenkte etter og prøvde å komme opp med et fikst svar. Det er ingen død, slang jeg frem. Bare en overgang, som en vibrasjon mellom rosa og grønt. Gud veier sine saker i ranselen. Han vet hva han gjør. Gud ja, sukket du. Hvis ikke pappa hadde gitt meg adgang til kranen, med Kommandøren og Vanessas korrelaterte oversikt over containere og individer, hadde jeg aldri i verden funnet deg i denne labyrinten.

Containerkranene går på skinner i midten av alleene, på kryss og tvers gjennom denne, og andre byer av en viss størrelse. Tanken på skinner ført meg tilbake til en beruset sommer, høy på lyst og varmt lær i hete togkupeer. Du jaktet unge menn i Westonia, og rundt Neutronske grevskap og universiteter. Din allværende, allvitende, allsansende hud var følsom nok til å plukke opp skjulte sammenhenger i intuitive landskap av kropper.

Igjen utsettes jeg for et ekko av svanesjø-temaet, som om det rir på en ustadig vind, som kommer og går, kanskje beroende på en feil i svermeren som leverer min virkelighet, eller er det bare assosiasjonen som kommer før tanken, den ubevisste fornemmelsen som lukker opp for en liten flik av kollektiv sannhet et sted i vårt felles bevissthetsdyp?

Jeg regnes som en gudinne, jeg er det, men jeg er mer enn som så, sa du. Jeg kommenterte det ikke, og ble bare sittende på den røde, polstrete stålrørsstolen vi fant en gang, på en øy i skjærgården. Jeg var forhekset av hendene dine, som la den ene perfekte bollen etter den andre på et nysmurt stekebrettet. Hender som har tatt den kontinentale rest-adelens yngel på rekke og rad, til det rev hjertet ut av kroppen min, og du så opp på meg med våte øyne. Vet du, da jeg gikk meg vill mellom svidde hårsekker i undergrunnen, oppsøkte jeg en fyr som satt i en billettboks.

Jeg ba om et rutehefte, men han ristet bare på hodet og svarte: Cutie Pie, I can’t render your avatar. Så kastet han et blikk mot gulvet, der han tilberedte en hund over et brett med kull. Smilet hans var unnskyldende, han virket i grunn ganske hyggelig. Jeg så deg inn i øynene, et øyeblikk. Jeg er også ånd, sa jeg. Et åndelig vesen, en lærling i kjærlighet, så lei for straffen du fikk, og at våre kyss ble dømt så hardt. Jeg er også lei for det, svarte du, men tiden i fengselet er heldig vis over nå. Jeg har funnet en passende virkelighet, sammen med deg igjen. Velkommen, sa jeg med undertonene av gråt. Selv med din fars hjelp var det imponerende at du fant meg.

Jeg hater ikke Dommeren for dommen han avsa. Han gjør bare sitt beste, sa du. Pappa mente jo også at jeg hadde brukt din oppmerksomhet på en kynisk, språkkodet måte ved å gli ut i altet på en bølge, for så å bryte meg inn i deg via den underbevisste tanken bak tanken, og påvirke deg ved å plante et virus der. En ond plan Anklagerknekten mente jeg og de andre jentene hadde klekket ut for å prege, og styre skrivingen din på en manipulerende måte. Avsnittet om det kosete innkjøring-forbudt skiltet for eksempel, som han leste høyt fra i retten. Jeg kunne ikke la være å smile ved minnet.

Det er sant som det står, at jeg sang for skiltet, til det bøyde seg ned til din mor og meg, og vi kilte det i nakken i håp om at det ville lede oss til parkeringsplassen. Resten av familien sto på fortauet og betraktet skiltets sanselige rus, med varierende grad av misunnelse. Jeg vil heller sove i bil, enn i sal, og forbli lykkelig, sa jeg til en av de hjelpende hendene. Det er fint her i regnet. Slik holder jeg min tro glødende, og lar det lyse klart i mitt daglige liv. Med tanke på angsten jeg har for nakenhet og nærhet på dette kurset, kan det godt være at troen er en slags flukt. I så fall er det like mye en måte å overleve på, i fred med meg selv. I stedet for å være redd for hva du kommer til å oppleve når du tar dette kursnivået, forsøker jeg å leve et liv som gjennomsyres av tro. Jeg føler meg tryggere på den måten.

Jeg har som sagt også kommet fordi jeg vil omskrive boken din, sa du og satte brettet i ovnen. Først og fremst med tanke på å sjekke at du ikke dreper noe levende vesen, at du ikke stjeler, eller misbruker ditt innhold. Jeg ønsker å gå grundig gjennom teksten din for å kutte ut usannheter, og sørge for at du avstår fra alle former for rusmidler. Det er greit, sa jeg. Du kan godt flytte inn igjen og skrive om historien min, bare du beholder tråden om mor, og hennes hemmelige drøm om å danse naken i en lystversjon av Svanesjøen. Jeg skrev da også boken delvis for å få bukt med skammen over å ha latt meg beføle av deg uten at du takserte dybden i min søvn.

Skyldfølelsen etter rettsaken mot deg krympet meg. Jeg oppfattet meg selv som umoden, med et desperat behov for å bli en hel mann, ja i det hele tatt mann. Du kunne jo bare velge deg en ny prins å kysse på. Sett pris på tilfeldig lyst, sa min stefar alltid, du vet aldri når du får anledning igjen. Jeg hadde ingen anelse om at kyssene var ulovlige for deg, men lovlige for meg. Til overmål trodde jeg at du ville være min for alltid og kompenserte for denne katastrofen i boken min, ved å introdusere en rekke andre deg, og meg, som kommer og går, med nyansene i språket.

Jeg orket bare ikke mer av din angst for å bli avvist. Heller ikke din kritikk, og listene over ting du mener jeg burde gjøre, bare for å ha nevnt det. Da du holdt på slik følte jeg meg som en taper. Kanskje du også burde gi ut boken under eget navn, foreslo jeg. Du kan presentere den som et kitinsk manifest, og betale med lysthealing.

Det virket ikke som om du syntes det var morsomt. Livslang tosomhet er også fint, sa du og satte deg på en av de blå stolene i containerkjøkkenet mitt. Ikke bare fri mandel-essens og mange partnere. Jeg nikket, og så deg inn i øynene. På kurset sa Kommandøren at åpen kjærlighet binder og styrker par, mens det er utløsningene og klitorisorgasmene som får folk til å søke ut av forholdene sine, og dø alene.

Er det dette som er manuset ditt? spurte du og begynte å bla i bunken. Kvinner ønsker å bli tatt og åpnet av en mann som helst mediterer en time på morgenen og kvelden. Han må dessuten være helt tilstede når han er tilstede, sa du og tok på deg et par lesebriller. En mann som hele tiden føler at han feiler kan jo ikke være lykkelig. Det var et ømt punkt du traff der, og det var snålt å se deg med briller. Årene i forvaringsanstalten må ha slitt på synet. Den som skal åpne og ta kvinner må ha kraften, sa du. Den som gjør kvinnen til sin mor og lærer, blir underkastende og uinteressant. På den annen side kjenner jeg jo hvordan tosomheten vår blir sterkere og sterkere. Jeg har godt av å bli utfordret, og utfordre meg selv på denne måten.

Var virkelig suget etter aksept, å lykkes med noe, så stort at du kunne lyste med hvem som helst, slik det står her? spurte du og løftet ditt bebrillete blikk over bunken. Ja, jeg dro på det. Jeg syntes jeg måtte innlede med noe om dette voldsomme begjæret som har styrt livet mitt, svarte jeg. Hvis du vil omskrive boken, og gi deg selv og de andre overgriperne en ærligere og sannere stemme rundt det som skjedde mellom oss, så prøv å puste rolig i fem minutter før du sovner, og før du står opp om morgenen. Kanskje også sitte en time sammen med andre mediterende. Det viktigste er likevel å holde skolekladdebok-avtalen. Jeg har faktisk hatt det ganske kaotisk siden din siste kursflørt.

Det var faktisk ganske kjedelig, sa du og tok av deg brillene. Men det gjør kontrasten til scenen i ut-neutronia, der vi fritt og ærlig sjekket gutter og jenter langs bassengkanten desto større. Husker du den kvelden jeg kontaktet en Mantikor mor, hvis død på magisk vis var som stein og papir? Og du som drømte om din fars kropp? Husker du hvordan vår venn rødmet i restauranten, mens han nektet for at han gned seg inn med silikonbasert glidemiddel, for friksjonsfri massering av kjønnet, testiklene og anus. Tenk at han hadde slike følelser for deg mens han blottet seg som en kvinne, befølte seg selv som en kvinne, overga seg til Gud som en kvinne.

Prosjektet mitt, fortsatte jeg, og kanskje var jeg på vei til å dosere nå, forskutterer at kvinner flest har drømmeaktige, sårbare lystegoer som stønner og klager over ikke å være helt tilfredsstilt. Kanskje det var derfor fabel-morens datter forførte denne vennen som senere ble statsministerens livvakt og personlige rådgiver. Men vi anmeldte ikke forholdet, selv om de fortsetter å dimigalisere altet med snakk. Jeg så at du gjespet over disse assosiasjonene. Du skjønner, da jeg lærte å bruke språket fikk jeg også et verktøy til å tolke energiene i kroppen, og sette ord på de følelsene som lå tettest inntil sjelen. Har du det også på den måten?

Jeg håper virkelig at du blir lykkelig og frisk av å redigere teksten min. Blir du det, vinner også jeg, og kan få ballene mine tilbake. Mens jeg snakket fant dine deig-befengte fingre et samleie-bilde av oss i bunken av referansemateriell, tatt av vennen vår på en fjelltur. Det minnet meg på hvor viktig det er å aldri berøre klitoris først. Det gjelder å åpne hele kroppen, sa jeg. Kvinner blir maskuline av å gni på tappen. Rødmingen din tydet på at Akkar Love ikke alltid er nok.

I følge Kommandøren finnes det en rekke orgasmetyper for kvinner, sa jeg entusiastisk. Den enkleste er klitorisorgasme, den klassiske topporgasmen med sammentrekninger, også kalt sovepillen. Den gir deg en heftig bakrus som gjør at du føler deg tappet og nedstemt i dagevis etterpå. Vaginaorgasmen er også en topporgasme som varer i 20-30 sekunder, med sammentrekninger. Jeg var i farta nå. G-punktet er en mandelformet pute med riller på oversiden av skjeden. Man presser på den med de to midterste fingrene, og gnir til kvinnen løsner opp og slapper av, forklarte jeg. Så kan man bevege fingrene, ikke inn og ut, men opp og ned mens man lar håndflaten gli over skambenet. Denne bevegelsen fremkaller en surklelyd, sa Kommandøren, og fører til kvinnelig ejakulasjon.

Nesten alle kvinnene som har tatt Kommandørens andre kurs har fått sprutorgasme. Det virker rensende, men noen kvinner kan føle seg litt «flate» emosjonelt etterpå. Klitoris-dal bringer kvinnen til voldsom opphisselse, men hun går forbi toppen og sammentrekningene. Mannen må være helt avslappet for ikke å komme, og ikke stramme seg. Da kan kvinnen gjøre hva hun vil uten at det går for ham. Vagina-dal orgasme. Her må mannen stoppe henne før hun kommer, før hun får sammentrekninger. Han må be henne se på seg, fokusere på å slappe av, så kan han lede henne trygt ned i dalen. Dess lenger man lyster, jo lettere er det å ikke komme. Analorgasme er alltid en dal-orgasme. Det går ikke an å toppe analorgasmen ved å stramme seg, tvert i mot, det er gjennom total avslapning denne orgasmen kan komme. Livmororgasme føles som en oljete energi i kroppen. Det er veldig vanskelig for mannen å ikke komme når kvinnen får denne sugende mageorgasmen. Som mann må man lyste henne hardt direkte på livmormunnen for å få henne dit.

Jeg lurte litt på om du ville slutte å lese etter denne tiraden, men du ble værende, fikk gutta på skolen, pakket ut kofferten, og tok med imponerende letthet over mitt skriveprosjekt. Vi delte kjøleskap, vannet i springen, dusjen, toalettet og de endeløse historiene om din gjeng plagete kvinnelige overgripere. Du slo deg ned ved salongbordet, med en skrivemaskin og min omfangsrike bunke manusark. Når du var trett hendte det at jeg så deg lukke øynene, puste gjennom nesen og konsentrere deg om følelsen av luften som treffer overleppen.

Siden Kommandøren er som en filleonkel for meg blir containeren min stort sett spart for hans kran-assisterte, Gude-tilbedende, om-stablende kunstprosjekter, og har derfor i lenger tid fått nyte utsikten til vindmølleparkene på høydene utenfor byen, ikke så langt fra fyllingen ved ulykkesstedet der vi kanskje hadde våre beste år. I tillegg får jeg beholde min identitet. De fleste innbyggere av lavere klasse opplever ikke bare at deres containere blir flyttet rundt på om natten, men får i tillegg, avhengig av status og antatte trusselnivå, nytt navn, ny jobb, nye venner og en ny livshistorie levert på døren i brevs form, noen på daglig basis.

Disse overgrepene pleide å trigge deg som ung kvinne, og du brukte timer på å diskutere sosiale rettigheter mens du var på perm fra fengselet. Men på dette nivået i historien, ettersom du gravde deg dypere inn i mitt materiale, henga du deg mer og mer til skrivingen. Jeg lot deg sitte i fred, for det var tydelig at du på denne måten bearbeidet sårene etter ledelsens rettslige oppgjør med deg og venninnene dine.

Under ett av Kommandørens kurs hadde vi en øvelse der vi foretok et åpent søk innover i oss selv. Da jeg kom ut av transen hadde jeg med meg en skisse av et rom, og en leilighet som ligner denne containeren. Jeg hadde til og med tegnet mitt eget bakhode stikkende opp av lenestolen du nå sitter i. I tiden etter at jeg flyttet inn her mediterte jeg ofte i den stolen. Med skissen i hånden beveget jeg oppmerksomheten rundt det å bli iakttatt av en tidligere versjon av meg selv, systematisk fra hodet til føttene, og føttene til hodet, mens jeg observerte hver del av kroppen fra et punkt ute i gangen mellom kjøkkenet og soverommet, bevisst mine egne kroppslige fornemmelser.

Spørsmålet jeg stilte meg var om jeg hadde tatt meg bryet med å finne denne containeren, eller i det hele tatt valgt den, om jeg ikke hadde sett meg selv sitte der på ett av Kommandørens kurs. Er jeg her nå, og ser meg selv fra fortiden, eller fikk jeg i fortiden en visjon om at jeg er her nå, iakttar meg selv objektivt og prøver å beholde sinnets likevekt overfor alle fornemmelser jeg opplever, være seg behagelige, ubehagelige, eller nøytrale? Den tredje muligheten er at alle fornemmelser er ubestandige. Alt som skjer, har skjedd og skal skje, skjer nå, som en kontinuerlig bevegelse av oppmerksomheten fra fortellingens ene nivå, til det neste.

Det står skrevet i svogers avis at rammene for å være et helt menneske, på en korrekt måte, bestemmes av kultur. Det vil si at du ikke har særlig mange valg om du vil være på den sikre siden. Slik ønsker mennesker med makt at du skal føle deg, hvert sekund av livet, selv når du sitter på en benk i le-skuret. Jeg regnet med at din bror, i det jeg leverte tilbake avisen, oppfattet den redigerte, dekodete, todimensjonale tekst-layout-og-bilde verden fra et sted under sin midskilte lugg, gjennom et par kantete briller. Han har en billett i munnen, og en sølvfisk hengende fra halsen, og senket stemmen da vi snakket om værvarslingen, og forløsningen til den sjenerte bronsjejenta som står med kryssete ben i utkanten av Freezonia Park. Det er logisk, konkluderte han. De fleste menn aksepterer at det ikke er så mye ved deres kvinner som skiller seg fra omgivelsene.

Se, her er ditt Westonske horoskop for uken, la han til, og rev ut et ark signert Jonathan Cainer. Det antydet at jeg ikke burde bli hengende ved en fornemmelse mer enn et par minutter av gangen, og at jeg i mangt og mye er av den typen som til lystfesten ved kursets slutt, legger ut madrassene på en karakteristisk måte. Jeg har prøvd å fortelle deg at dette ikke er normale tider, og at livet ditt, uansett hvor mange frustrasjoner du måtte ha, byr på noen sjeldne og magiske muligheter, skrev Jonathan. Det fikk meg til å tenke på Stephen i «The Time Trader». Han strever også å med å bli hel og sann, og i likhet med ham fikk også jeg napp hos pikens mytologiske mor den kvelden vi var ute med vår venn.

Jeg har oppfordret deg til å gripe de nye ideene, og undersøke dem med all den entusiasmen de fortjener. La bare ikke meditasjonen bli stiv og mekanisk. Flytt oppmerksomheten på forskjellige måter, avhengig av hvilken type fornemmelser du kjenner i kroppen. Har du skjønt det? Har dets potens gått opp for deg? Jeg hadde ikke noe skikkelig svar på Jonathans spørsmål. Riktig nok brukte fiksstjernene i mitt horoskops tilfelle et oppfinnsomt og uvanlig grep for å avsløre min kriminelle natur. Dessuten likte jeg innledningen; dybden i Georgs energimodus og måten han tar for seg kroppsdelene som avgir forskjellige grove fornemmelser. Som med Stephen, og Holden før ham, er det alltid en fare for, iakttatt bit for bit, at forfatteren gjør hovedpersonen for intelligent for fallet i sin egen historie. Husk at den som ler sist, tenker saktest.

Jonathan påstår at jeg alltid har hatt det i meg at jeg ville utrette noe, og det er sant at en konkurrent i gagabransjen kalte meg en stayer. Jeg skal visst også være en velegnet kandidat til å bekle autoritet, særlig i en undervisningsrolle. Hold øynene åpne i dag, avsluttet Jonathan. Vær kreativ og åpen for inspirasjon. Jeg tror gjerne på dette, og lengter etter å føle selvrespekten over å ha laget noe som du og jeg kan være stolte over sammen, tenkte jeg og strakte meg smilende ut på benken. Noe nytt og dypere, som at parallelle deler av kroppen kan ha likeartete subtile fornemmelser, for eksempel begge armene eller begge bena, som i så fall kan iakttas samtidig og bidra til å utvide menneskenes bevissthet, og atter nyansere forståelsen av livet, bak livet, bak livet.

En tekst så kraftig at den river folien av all falskhet i verden, og gir deg behagelige fornemmelser i kroppen når du sveiper over den noen ganger. En tekst som klart viser at grunnvirkeligheten er av et annet stoff enn det som er kodet i ord. Hvordan vil ditt liv forandre seg, hvis du går gjennom kroppen enda en gang, del for del like før Torus-passasjen? Gå ikke glipp av din fireminutters spådom for den neste måneden. Ring meg nå, 0906 751 5601, altet snakker tross alt ikke Freezonisk, eller Westonsk. Heller ikke det språket boken jeg tok med meg på innover-reisen var forfattet på. Etter meditasjonen din leste jeg åpningssidene høyt for deg, litt veslevoksent og pompøst, slik jeg innbilte meg at Georg ville ha gjort det.

Flurries of now swirl around as my mind hoover over large industrial buildings, distant chimneys and the ruins of a mining facility. A smoky layer adds to the bleak images. I see ghostlike figures returning their equipment, faces of loss, traces of a hard life, men leaving by the gate in despair, with their heads lowered. The only sounds I hear is the howl of a rising wind singing by the corners of desolated containers, the administration, offices, canteen, welfare-building, the first aid barrack, the stone-crusher and the clock on the tower of the mining lifts with its broken handles, all add to a faint cry of wolf-machinery.

The confident hum from a spotless black sedan touches my ears as it glides through the partly collapsed main gate. The sound of wind and beast drops, to give way to the soft and contemplated voice of a narrator that has accepted his destiny at the age of eleven. This is how I receive the world, he says. I can’t turn it of, the visions is in my head, and I don’t know if they are real or not. It might stem from the collective, multiplexed consciousnesses of the worm-people, like a presence shared by millions on a continent limited by a hole so vast that nobody has yet seen beyond it.

Du rettet deg oppmerksomt opp fra papirene, mens noe i atmosfæren forandret seg. Kanskje dommen mot deg og venninnene dine hadde oppslukt deg mens jeg leste. Noen av dem kjente du fra før, andre ble du kjent med i løpet av prosessen. Da jeg var ferdig kikket du ned på dine egne ark, og begynte å lese fra dommen med beskjeden, helt og holdent knust pust. Den åpnet med å beskrive deg ved navn, fødselsdato og adresse. Din sivilstatus, forsørgerbyrde, inntekt og formue. Dato for tiltale ved tingretten i Freezonia City, for overtredelse av straffeloven §195 første ledd annet straffalternativ, for å ha hatt lystig omgang med en voksen gutt, og den lystige omgangen var samleie. Grunnlaget for dette, leste du med et sukk, var at jeg en gang i oktober det året vi ble kjærester forledet deg til å masturbere, og gjennomføre lyst med meg.

Jeg kjente godt denne teksten og lukket øynene for smerten den rommet. En gang i juli eller august to år senere hadde Rebekka sam-lyst med deg, samt at hun munnlystet deg, fortsatte du. November samme året var det Bentes tur til å munn-lyste deg. Januar året etter var det Monica som ikke klarte å styre driftene sine. Hun masturberte deg, munnlystet og fikk deg til å masturbere seg, og munn-lyste hennes kjønnsorgan. Samme dag og samme sted overtalte Monicas bestevenninne, Nina, deg til også å la henne munn-lyste penisen din. Du så opp fra det simple kopipapiret dommen var skrevet på. Vi visste ikke en gang at loven ser like strengt på munnlysting som sam-lysting, ja ofte står det sam-lysting, mens det som egentlig skjedde var at vi ga deg et lekent kyss på tissen. Som en tilleggsstraff, eller kanskje bare fordi jeg ikke er vant til domstolenes manér, virker det som dommen bevisst er formulert så ufølsomt og grovt som mulig.

Punkt ll gjelder straffeloven §195 første ledd, første straffalternativ, for å ha hatt lystig omgang med en gutt på over 18 år, mens vi var barn. Her kommer den første kjæresten din på banen, Junkie-engelen. Hun ble dømt for å ha lystet deg med hånden en rekke ganger mellom august og desember det året vi og vennen vår traff hverandre, og du ble sammen med meg. Det var Junkie-engelen som til slutt meldte seg til politiet, og dro alle oss andre med seg inn i sjalusidramaet sitt. Året etter, en gang mellom august og april - august og april -, masturberte både Bente og Benedikte deg en gang hver. Det kan ikke ha gjort spesielt dypt inntrykk, siden ingen av dem klarte å tidfeste det bedre. Tilsvarende; en gang mellom august og oktober, overtalte Sofie deg til å føre en eller to fingre inn i skjeden hennes, mens hun masturberte deg. Det likte hun nok godt, sa du og flekket tenner.

Januar året etter kom Thelma på besøk, og blant alt dere snakket om, alt dere gjorde, ømheten og støtten dere ga hverandre var det bare en eneste detalj Dommeren og Anklagerknekten var opptatt av, sa du med skjelvende stemme, og det var hvorvidt hun hadde berørt penisen din eller ikke. Jeg hørte hvor sint du var, som om det var min skyld, og delvis var det selvfølgelig det, men loven bryr seg ikke.

Hadde vi levd over grensen, på utsiden, i Neutronia, ville det vært jeg som måtte ta straffen. De 35 unge overgriperne ville i deres rettsystem være ofrene, og antakelig blitt invitert til offentlig stening. Da hadde det neppe blitt noen bok, sa jeg med litt svart ironi. I Westonia ville ikke våre handlinger gitt grunnlag for noen sak i det hele tatt siden de har en annen alders-skala. Det er altså ganske tilfeldige årsaker til at det ble du som måtte sone for vår kjærlighet.